Etter denne konserten å dømme er det stort sett musikk skrevet før 1950. Mye av den er knyttet opp mot «Meloditimen» slik vi husker den fra 1950-tallet og litt utover. Nyttårskonserten 2014 var i høy grad en konsert for publikum med grått og grånende hår.

Konserten er, bortsett fra ett verk av Lasse Thoresen (født 1949), fri for musikk skrevet etter 1950. Jeg savnet musikk av fremragende komponister i nyere tid, Ketil Bjørnstad og Egil Monn Iversen for å nevne to. Dessuten tenker jeg at med tre nesten utsolgte hus i Kilden, hadde det vært moro om programmet appellerte til folk under 50. KSO og Terje Boye Hansen kan likevel notere seg for nok en suksess med nyttårskonserten, den femtende i rekken. I år lander man, etter musikalsk verdensomsegling, i Norge og deltar i feiringen av Grunnlovens tohundreårsjubileum.

Helnorsk er denne konserten ikke. Den åpner med en liten operaouverture av Friedrich Ludwig Æmilius Kunzen (1761-1817), i sin tid kalt Nordens Mozart, men født i Tyskland og mange år boende i Danmark. Og den slutter selvsagt med H. C. Lumbyes udødelige Champagnegaloppen, ekte dansk festmusikk, fremført med bravur, kork-pumpe og klokkespill bestående av flasker med ulikt innhold.

Johan Svendsens vakre Romanse for fiolin fulgtes av Waldemar Thranes «Ågots Fjeldsang» med både lokk og lur, sistnevnte spilt av en av orkesterets hornister og med nydelig ekko-sang av sopranen Birgitte Christensen. Lasse Thoresens lydarslått-pastisj «Yr», fremført av Ragnhild Hemsing og med Hallgrim Hansegård som danser i egen koreografi, ble en stor opplevelse. Første avdeling tonet ut i Fritz Austins, egentlig Fritz Ansten Olsen Landerud, (1915-1961) «Oslobilder» — gjenhør med «light music» som mange vil huske fra «Meloditimen» i NRKs tidligere år.

Betegnende nok innledet KSO og Boye Hansen andre avdeling med kjenningsmelodien fra «Meloditimen» (Melodi i F av Anton Rubinstein), og deretter fulgte Oscar Borgs «Jernbanegalopp», Fliflet Bræins «Ut mot havet» og to stykker av Sigurd Lie, blant annet romansen «Sne» i Rolf Guptas sterkt Ravel-inspirerte arrangement. Birgitte Christensen sang vakkert, men uten særlig vekt på tekstuttalen. Tre Reidar Thommessen-valser (1889-1986) i Fritz Austins arrangement brakte Meloditimen sterkt tilbake. Men så skar det helt ut i to sanger av Johan Selmer med tekster av Bjørnson. Særlig «Tollekniven» med det utrolige omkved: «Jeg er norsk og jeg er god» - i Selmers selvhøytidelige tonedrakt, ble vanskelig å svelge, hadde det ikke vært for Boye Hansens glimt i øyet under presentasjonen. Johan Øians «Melodi Beguin» er et herlig stykke musikk, og likeså Johan Halvorsens «Bojarenes inntogsmarsj» - som denne gang nærmest ble utgangsmarsjen. Festlig konsert, men jeg er litt i tvil om noen av musikkvalgene. Nyttår ble det likevel.