Han bodde på slikt hjem i nær 19 år — fra 1952 til 1965. Bokredaktør Alf Kjetil Igland skriver i forordet: «Hans barndom og oppvekst er preget av en nesten eksistensiell tomhet. Gjennom veggen hørte han bestyrerinnen og hennes venner i glad latter. Minen var en annen når hun var sammen med barna. De ansatte husket og feiret hverandres fødselsdager, men husket ikke barnas. Selv om mange dager kunne være gode, kulden trekker inn fra alle kroker i det som var hjemmet hans.» Selv skriver Haugen blant annet dette: «Det var sikkert riktig å være takknemlig - selv om det ikke var så enkelt å forstå hvorfor! Det var ikke så lett å være takknemlig for så å bli plaget på skolen på grunn av det som var annerledes, eller for å være barnehjemsbarn og ikke ha mamma og pappa som alle de andre. Og det var ikke så lett å være takknemlig for å bli plaget av tantene, som de aldri var trygge på. ({hellip}) Men likevel - det var nok best å være takknemlig og synge med i aftenbønnen. For klaging og «dumme» spørsmål var tegn på utakknemlighet. Og det kunne føre til opphold i det mørke kottet under trappen eller at man måtte gå tidlig til sengs eller holde sengen hele neste dag». Haugen bor og arbeider i Haugesund og kunne ikke være til stede under bokpresentasjonen i går.