Han går med korte steg på svaberget. Svaier. Henter seg inn.

— Svaberg gjør noe godt med meg. Jeg kan sitte her i timevis. Tenke på ingenting. Det gir meg fred og perspektiver. Livskraft. Hva mer kan man begjære? Man får et annet syn på sin egen ubetydelige rolle. Alle er egoister. Å gli ut av det er befriende, sier Jan Kjærstad.

Forfatteren som kalles en av Nordens fremste forfattere, er i Kristiansand for å holde skrivekurs, selv om han mener at man ikke kan lære bort å skrive kvalitet. Men han kan gi inspirasjon og avsløre et talent, forteller han. Forfatterkarrieren startet imidlertid dårlig for Kjærstad. Og fortsatte enda dårligere, i følge ham selv.

— Mitt første manus ble refusert nådeløst. God idé, men du kan jo ikke skrive, sa forlaget. Jeg var knust. I dag skriver jeg kanskje 12 utkast av hvert manus, om igjen og om igjen. Det blir aldri helt bra. Jeg kan bli helt motløs. Jeg har aldri hatt så mye selvtillit som da jeg ble refusert første gang. Siden da har det gått nedover. Det er som å tro at man er en perfekt sjåfør når man akkurat har tatt lappen, og to år senere priser du deg lykkelig for at du fortsatt er i live, sier Kjærstad.

Kritikere knekker nakken

En kritiker har kalt Jan Kjærstad den perfekte romanforfatter. I Danmark regnes han som en av Europas største, og i Norge er han rost som en forfatter uten sidestykke i norsk litteratur. Men det har vært en del motgang. En anmelder kalte "Erobreren" den nest dårligste norske roman i det 20. århundre. Den høsten ble Jan Kjærstad på hytta på Hvaler til november. Det er ille ennå. Men det var verre før.

— Jeg har alltid fått så mye juling at jeg aldri har hatt overskudd til å bli høy på pæra. Skjønner du? Med én gang jeg fikk en bra anmeldelse, fikk jeg en "smack" i ryggen, og slakt et annet sted. Jeg får alltid giftigere kritikk enn noen andre. Noen kritikere blir så provosert over bøkene mine, at de går helt bananas. Det er grusomt. Det knekker nakken på meg nesten hver gang. Man blir flink til å se fremover, sier han.

Kjærstad forteller at han aldri har solgt mer enn 10.000 eksemplarer av en bok. Trebindsverket om Jonas Wergeland, til sammen 1527 informasjonstette sider, er et nett av historier. Det første bindet, «Forføreren», fikk en strålende mottakelse.

Selv håper han at siste suksessbok ikke er skrevet.

— De fleste skriver få gode bøker i løpet av karrieren. Jeg forsøker å fortrenge følelsen av at jeg kan ha skrevet min siste viktige bok. For hver nye bok tenker jeg: "Jeg skal faen meg klare det".

Ikke sur eller bitter

Trilogien om tv-stjernen Jonas Wergeland er blitt tv-serie og slaktet av kritikerne. "Erobreren" er den største dramasatsingen i NRKs historie. Selv om Kjærstad er vant til å bli både rost og slaktet, gikk det ikke inn på ham at seerne flyktet fra tv-serien.

— For én gangs skyld er det ikke min skyld at det gikk dårlig. Men klart; det fører jo ikke akkurat til at flere leser "Erobreren", slik en suksess kanskje ville gjort. Og det er sårt å se at så mye som betydde mye for meg, ikke er med. At et helt kapittel er kuttet ned til fem sekunder, for eksempel. Men jeg vil ikke være sur eller bitter. Dette er NRKs versjon, sier Kjærstad.

— Vet du. De beste skurkene man skaper i en roman, det er deg selv i forkledning. I "Erobreren" er jeg Daniel, en sjeldent usympatisk person. Han er tett opp mot meg.

Så forteller han om den gangen han satt under et tre i Zimbabwe og fant ut hvem han egentlig var. Et av hans livs vendepunkt.

— Jeg så hvor mye grums jeg hadde i meg, og jeg fikk speilet min grenseløse egoisme. Jeg har aldri vært så skamfull som da jeg satt under det treet. Jeg oppdaget hvem jeg var. Jeg følte en selvforakt.

— Hvorfor det?

— Det er det som skjer etter en viss alder. På én side blir man litt klokere, man har mer livserfaring. Baksiden av medaljene er at man ser sine egne svakheter sterkere. Jeg innså at kjærlighetsevnen ikke var så patent som jeg hadde håpet. Da forholdet mitt møtte store hindringer, taklet jeg det ikke. Det er de som sier det er fint å bli gammel fordi man blir klokere: Det er bullshit! Alle gråter av å bli eldre. Liver er som et fingerknips. Plutselig er det vekk, sier Kjærstad.

Selv mener han livets vendepunkter er de som kommer inn skrått, som får inn en kile der man er ubeskyttet.

— At folk dør, folk fødes, kjærlighet kommer, kjærlighet brister, alt det der. Det er man obs på. Det er innbakt i løypa på en måte. Det blir trivielt, for man vet man skal gjennom det. De egentlige vendepunktene kommer overraskende. Som da jeg flyttet til Harare og så Norge på tusen mils avstand. Det gjorde noe med meg, sier han.

Prestedrømmen

En gang studerte han teologi. Han så det for seg: Jan Kjærstad i prestekjole, foran et ektepar, ved døpefonten, foran konfirmanter. Men underveis i studiene mistet han troen.

— Jeg ble hanket inn via Ten Sing, og var helt troende, som man sier. Jeg aner ikke hva som skjedde, men troen forlot meg langsomt. Du vet hvordan det er: i puberteten er man søkende, også når det gjelder teologi. Men årene med teologi var de årene jeg vokste mest som menneske.

— Faren min ble helt bestyrtet da jeg valgte å studere teologi. Men det valget fikk mange rare konsekvenser. Kanskje gjorde det at jeg ble forfatter, sier Kjærstad.

Han forteller at han har trukket veksler på teologien i hele forfatterskapet sitt. Fra indiske epos til de store verdensreligionene.

— Alle de store verdensreligionene har veldig god litteratur i bunn, og bare det gjør dem spennende. Tenk på Det gamle testamentet. Alle forfattere har brukt noe derfra. Jobber du med far-sønn-problematikken, kommer du deg ikke unna Abraham og Isak, ikke sant? Jeg har alltid tenkt: Hva tenkte Isak da faren hans gjorde det mot ham? For han må jo ha skjønt hva som foregikk? Mange fedre har fått sine barn til å gå gjennom lidelse på grunn av sin ideologiske tro.

— Og du?

— Vel. Jeg tvinger jo barna med på ski på søndagene, selv om de griner og nekter å bli med. Vi lar alle barna gå gjennom ulike lidelser, i mer eller mindre radikale former.

— Hva med Karl Ove Knausgård?

— Ja, han skriver også en stor, arketypisk historie om et far-sønn-forhold.

Kjærstad har ikke skjønt oppstyret rundt «Min kamp», og Knausgård kalte i sin tid Kjærstad for «mannen uten hake». Det var i januar 2010 han skrev kronikken der han stilte spørsmål ved kritikernes unisone hyllest av Knausgård. «Nesegrus naivitet og saueflokkmentalitet preger måten Karl Ove Knausgårds store verk er mottatt på», skrev han.

— Alle trodde jeg var imot Knausgårds bøker, siden jeg var imot kritikerne. Det ble helt misforstått. Og jeg tror media ville misforstå det. Jeg skjønner jo at det blir en god historie av sånt. Poenget mitt var at kritikken av bøkene hans ikke var på høyde med verket. Det er ikke i "Min kamp" hjertet mitt ligger, selv om jeg tar av meg hatten for arbeidet hans. Men det er rart hvor mye en forfatter en villig til å gjøre som kunstner, sier Kjærstad.

Samtidslitteraturen i dag tar ingen risiko

Selv kunne han ikke gjort det samme.

— Nei, men det betyr ikke at ingen andre kan gjøre det.

— Må en kunstner være egoistisk?

— Ja. Samtidslitteraturen i dag tar ingen risiko. Når du ser forfattere som har mot, som risikerer noe, så smitter det over på leseren. Men man tråkker også på noe, og også på en selv. Du må være villig til å blottlegge deg. Om man ikke gjør det, er det feig litteratur, sier han.

Døden og livsintensitet

"Det er han. Kjærstad", hvisker en gammel dame og dulter til sin eldre venninne på Fiskebrygga når forfatteren går forbi. Selv priser han seg lykkelig over at han ikke er mer kjent. At han kan gå i fred. At han ikke er Fredrik Skavlan, for eksempel.

— Du. Jeg har en idé. En prest som mister troen midt i jula, midt i de viktigste talene i året. Men han fortsetter å være prest. Jeg er sikker på at det finnes prester som har mistet troen, men som fortsetter å jobbe som prest. De kan jo fortsatt hjelpe mennesker i eksistensielle kriser, holde prekener, vie og begrave mennesker, ikke sant? Men...

Han stanser, leter etter det riktige ordet.

— Ideen er for tynn. Det må være noe mer. Det er ikke nok. Det blir nok bare en novelle dette, sier han.

Ideene er alltid i hodet. Han skriver alltid på et manus, uansett hvor han er i livet.

— Om jeg er glad, lykkelig, trist, i krise – skrivingen er min grunnpilar i livet. Å skrive en roman tar minst tre år for meg. Noen forfattere skriver ikke om litteratur, de er bare opptatt av å skape det selv. Darwinismen har aldri slått inn i litteraturen. Darwin sier at tilværelsen ikke har mening, men vi mennesker stabler på beina en mening likevel. Vi er her kort, og vi vil snart forsvinne. Det er en fryktelig tanke. Jeg blir livredd, sier han.

Men det er ikke sykdom han er redd for.

— Jeg er redd for det å ikke leve. Jeg er ikke redd for å bli svakere og sykere, men jeg tenker på forestillingen om at man ikke er . Det føles meningsløst å spasere ut av det. Samtidig gir døden oss en livsintensitet og et perspektiv som er nødvendig. Jeg har ingen svar. Troen er sikkert til en betydelig hjelp da, til å hjelpe deg å møte det grinet der. Men den har jeg jo ikke, sier Jan Kjærstad.

  • Mitt første manus ble refusert nådeløst

  • Jeg har alltid fått så mye juling at jeg aldri har hatt overskudd til å bli høy på pæra.

  • Faren min ble helt bestyrtet da jeg valgte å studere teologi.