Linnéa Myhres blogg, "Alt du vet er feil", har rundt 30.000 lesere som klikker seg inn for å lese hennes mørke livsanskuelse og nihilistiske humor. Hun har blitt kåret til Norges mest sexy, men hun har også anoreksi, noe som har ført til sykehusopphold, psykiaterbesøk og tung medisinering. Dette har "sinnabloggeren" tidligere vært svært åpen om, og det er hun også i debutromanen "Evig søndag", som tar utgangspunkt i hennes eget liv. Her får vi høre om hvordan det føles å ikke klare å spise, om å gå til psykolog og om å ta sovetabletter for å sove bort dagene.

Det er en viktig bok når det gjelder å få innsikt i en sykdom det ikke er lett å forstå, og vi får et troverdig bilde av en med spiseforstyrrelser. Det er også mange kontraster i boka, og mange av dem er gode. Som at hun hater seg selv og vil være usynlig, men er synlig for alle som går inn på bloggen hennes. Hun hater mennesker, men blir selv elsket av fans. Hun søker jobb på bakeri, men selv sulter hun seg og går mange mil hjemme i stua.

Men det mangler en utvikling i romanen, hvor vi følger Myhre i ett år. Side opp og side ned får vi høre om hvor mye hun hater verden. Dette er sterk lesning, men hvor er refleksjonene? Hvorfor spiser hun ikke? Hvordan ble det slik? Hvorfor løfter hun ikke blikket for å se en større sammenheng? Det som funket på blogg, funker plutselig ikke i bokform. Det blir noe barnslig over et sinne som aldri blir reflektert rundt. Linnéa Myhre beskriver det egentlig best selv: "Du har kanskje kommet til et punkt hvor du begynner å lete etter en mening med dette. Men jeg kan med en gang fortelle at det ikke vil oppstå noen mening."

Det burde det ha gjort.

Dette blir ingen spennende roman. Humoren fremdeles svart, og god, som i bloggen, og tekstene kjennes ærlige. Men Myhres fantastiske humor, som har gitt bloggen hennes så mange fans, tålte ikke overgangen til bok.