Det er 11 år siden forrige album, og det er 17 år siden den knallgode debuten. På tide å lytte til svenske Weeping Willows igjen.
De siste årene har bandmedlemmene spilt og turnert med supergode Thåström og Lars Winnerbäck. Det er et kvalitetsstempel i seg selv. Når de endelig er tilbake som band, med vokalist Magnus Carlson i front akkurat som før, forsøker de å lage en stilmessig lignende oppfølger til den glimrende debuten fra 1997, «Broken Promise Land». Det betyr svulstig og pompøst balladeri i sporene etter Roy Orbison.
Weeping Willows lykkes med å finne stilen og uttrykket, men låtene er ikke fullt så gode som på debutklassikeren. Magnus Carlson og resten av bandet sin overdådige hang til følsomme og hulkende ballader, vipper mellom å framstå som litt parodisk i den ene enden, til å bli klebende og forførende i all sin enkelhet i den andre.
Én eneste gang bryter de med det rolige og saktegående. Det skjer med den skikkelig fengende «It Takes a Strong Heart to Love». Det er likevel grunn til å kose seg med de andre ti låtene også; om du er åpen for litt klissete og overfølsom croonerpop.
