Medvirkende: Miriam Ålien, Sonja van Beek, Harald Aadland, Dagny Wenk-Wolff,fiolin, Frauke Molino og Gregory Aronovich, bratsj, Veit Wenk-Wolffog Konstantin Pfiz, cello.

Sted: Fjellhallen, Lindesnes fyr.

Lørdag bidrog et knippe dyktige og til dels svært unge strykere fra kulturskolene i Lindesnes og omliggende kommuner ytterligere til å løfte feststemningen. Det er utrolig viktig for disse å få vist seg frem for publikum, og å få oppleve internasjonale strykere på besøk på hjemstedet.

Følelsen av å være med på noe merkverdig ble utrolig sterkt lørdag ettermiddag med Gesualdo da Venosas «Tre responsorier til påskeaften» ble fremført. Her sitter mann inne i fjellet, lengst syd i «Gamle Norig — nørdst i grendom», og får servert 500 år gammel kirkemusikk som trolig første gang lød under Marcus-domens flerfoldige kupler i Venezia, så utrolig vakkert spilt, bare med antydning av vibrato, og med linjeføringen så tydelig som bare godt samspilte strykere kan få det til.

Og så følger en norsk førstegangsfremførelse; Sør-Afrika-fødte Shane Woodbornes «Strykekvartett». Komponisten er en kollega av kunstnerisk leder Dagny Wenk-Wolff i Camerata Salzburg. Hans strykekvartett fra 2012 var et interessant bekjentskap, aggressivt i uttrykket, likevel tonalt og lett å følge med på, og frydefullt sånn rent visuelt med hensyn til de dyktige musikernes takling av verket. Lørdagens desiderte høydepunkt var Johannes Brahms' Strykesekstett i G-dur, opus 36, en formidabel prestasjon av seks av festivalens ni strykere, nydelig gjort med sans for romantikkens litt manierte overdrivelser og samtidig med Brahms strenghet som en slags stadig påminnelse.

Fredagskonserten ble innledet med Bachs Ricercare fra «Musikalisches Opfer», fulgt av en Stryketrio av Max Reger, avsluttet med Schuberts vidunderlige posthume Strykekvintett i C. En innvending har jeg, etter å ha vært tilhører på en rekke kammermusikkfestivaler de senere år: Jeg savner litt humor i denne festivalen. På tross av at det er alvorlig musikk det dreier seg om, så synes jeg musikerne i liten grad kommuniserer med publikum. Litt flere smil og hyppigere øyekast dem i mellom hadde gjort opplevelsen enda rikere.

Vi liker jo å se at de som spiller har det gøy!