Foto: © Fotograf Morten Henden Aamot

Boka tegner et sympatisk og fyldig bilde av Emanuel Vigeland (1875-1948), den yngste av to brødre fra Mandal, som ruver i norsk og nordisk kunsthistorie. «Alle» vet hvem Gustav Vigeland (1869-1943) var. Frognerparken og Vigelandsparken er omtrent synonyme begreper. Spør så folk om de har sett Emanuel Vigeland-museet i Oslo. Svært få har vært der. De som har vært der, glemmer det aldri.

Tone Klev Furnes har gitt boka undertittelen «Vita» — det er tittelen på denne bemerkelsesverdige kunstnerens hovedverk i Tomba Emanuelle, dette kirkeliknende monumentalbygget i villastrøket på Slemdal, Oslos beste vestkant, åpent bare noen timer hver søndag og totalt ukjent for de fleste. Her er 800 kvadratmeter vegger og tak bemalt med 900 figurer, alt sammen en allegorisk fremstilling av menneskets liv fra unnfangelse til død. Museet har i tillegg 7000 skisser og tegninger «av barn, unge og voksne i ulike faser av livet, erotisk utfoldelse, fødsler, lek, kamp og død».

Boka er grundig, velskrevet og faktisk spennende. Forfatteren har hatt tilgang til mengder av stoff som ikke tidligere er behandlet biografisk. Hun gir stor oppmerksomhet til hovedverket «Vita». Samtidig løfter hun frem Emanuel Vigeland som antakelig den største kirkekunstneren i Norge i forrige århundre. Vi får nærbilder av hans religiøse tro og utvikling, og også innblikk i hans, i samtiden, radikale syn på nakenhet og naturlighet. Vi følger unge Emanuel fra kompliserte barneår i Mandal, lykkeligere år på Vigeland, fattigdom og sult i Kristiania, gjennom studiereiser i Europa og til kunstneriske triumfer. Vel tapte han for Munch når det gjaldt Universitetets Aula, men så vant han så mye annet, særlig innenfor kirkekunsten.

Et spørsmål som gnager etter lesningen av boka, er hvorfor bruddet mellom de to brødrene i 1902 ble så fundamentalt – og faktisk livsvarig. Klev Furnes drøfter grundig ulike årsaker til bruddet, likevel – det oppleves nesten ubegripelig at det kunne bli så radikalt.

Boka er rikt illustrert, den er omfangsrik både tekstlig og billedmessig. Likevel savner jeg et større tilfang av bilder, særlig når verker beskrives i tekst men ikke gjengis billedmessig. Men så blir boka desto mer en inspirasjon til å oppsøke kunstnerens verker der de finnes, akkurat nå – denne sommeren – i Buen i Mandal for eksempel. Den som har vært i Borgestad kirke, Gjerpen kirke, Århus domkirke, Domkirken i Oslo, Uranienborg kirke og Trefoldighetskirken samme sted, Oscarskyrkan i Stockholm – har sett store verker av Emanuel Vigeland. Boka kan meget vel brukes som en guide til å oppleve flere verker av denne store kunstneren.