Forfatter: Anette H. Storeide
Sjanger: Krigshistorie
Forlag: Gyldendal
De aller største av de tyske medløperne under krigen slapp unna et landssvikoppgjør og satt til og med igjen med en betydelig fortjeneste.
Bokens tittel er noe misvisende, for dette er ikke beretningen om alle norske krigsprofitører, men om dem som høyst velvillig inngikk samarbeid med okkupasjonsmakten for å skaffe aluminium til den tyske flyindustrien. Like etter okkupasjonen var forhandlingene i gang mellom tyskere og norske industriledere om utvidelse av eksisterende og bygging av nye fabrikker for det ettertraktede metallet. Det var gunstige kraftpriser som gjorde Norge særlig interessant.
Våren 1941 etablerte Tysklands største industrikonsern IG Farben, det tyske Nordag og Norsk Hydro selskapet Norsk Lettmetall. En gruppe pengesterke industriherrer gikk inn med betydelig kapital. Oslo-konsortiet, som det ble kalt, kom etter krigen meget gunstig ut av investeringen, for å si det mildt. Selv om aktørene ble etterforsket for økonomisk landssvik, ble sakene forhalt og etter hvert frafalt. Norge så fremover; Landet skulle bygges. Mange fabrikker ble bokstavelig talt bygd videre på anlegg påbegynt av tyske krigsfanger.
Den norske velviljen overfor tyske behov gav seg nesten absurde utslag. Etter den berømte sprengningen av tungtvannsanlegget på Vemork, et av norsk motstands store øyeblikk, gikk det ikke mange ukene før Norsk Hydro under sin norske ledelse var «back in business». Å holde produksjonen i gang var viktigere for selskapet enn å ta dette signalet fra London og vurdere nærmere tyskernes sterke interesse for tungtvannet.
Germanisten Storeide har gravd dypere i dette materialet enn det tidligere har vært gjort. Boken skjemmes noe av gjentakelser, språklige uklarheter og mange detaljer. Men konklusjonen er klar: Profitørene visste hva de gjorde, og de ble i praksis belønnet for sin innsats for å skaffe Göring kampfly til Luftwaffe.