De forskanset seg i forsamlingshuset Vonheimpå Vestlandet. Resultatet ble så bra at de like godt kalte bandet sitt for det samme. Von er som kjent håp på nynorsk, og nå spørs det hvor stort håpet er for at denne kvintetten med ganske så middelaldrende menn kan nå ut til folket og de store massene. Det som vi likevel kan slå fast allerede nå, er at dette er musikk som du bør sjekke ut om du liker mektig rock à la Muse og tidlig Radiohead. Ankepunktet mot Vonheim sin mektige og monumentale rock kan vi komme med allerede nå; nemlig at det store særpreget mangler. Men pytt pytt, det er ikke alltid det betyr noe fra eller til.
For bandet viser muskler her. De viser innsikt på hvordan man skaper det store og svære lydbildet som forfører en lytter som liker slikt. Vokalist Erlend Vesteraas fra Toten skal ha mye av æren for at dette framstår så sterkt som det gjør på de åtte låtene. Det er hans mektige stemme som utløser det helt store, og det er ikke bare tull når vi linker hans vokal mot Matthew Bellamy i Muse.
Hele dette forholdsvis nystartede bandet har mye erfaring og kompetanse i seg. To nordlendinger er med. Og to sørlendinger også. Det er Trond Rasmussen fra Kristiansand og Mats Wennerberg fra Vennesla. Sammen har de skapt et åtte spor langt album som kan få lytteren til å løfte hodet og åpne ørene. For min del skjer det allerede på den nesten fem minutter lange åpneren, «Look At Me Now». En sugende, svevende og svær rockelåt. Gitarbasert. Intenst og tøft. Resten av reisen er omtrent like bra.
Det blir enda litt tyngre rock på tittelkuttet med sitt flørtende stadionrock-refreng. Denne låten kunne ha passet inn på Muse sin klassiker, «Origin of Symmetry». Den blir fulgt av «Dig A Hole», som ikke er fullt så kraftfull og spennende. Da låter det hakket bedre på den hissige og massive «Don’t Have a Name», før «Bring It On» kommer, og som framstår som et høydepunkt med sitt dramatiske brudd og med dynamikk så det holder.
Vi er heldigvis ikke ferdig ennå; for nå kommer den rocka og tøffe «Breaking Out», etterfulgt av den umiddelbart fengende «Leave It All Behind». Og det er lett å høre at Vonheim har hatt en usedvanlig kreativ prosess når de avslutter med «Solitude».
Problemet er at dette godt kan bli et av albumene som forsvinner i mengden og ut i intet denne vinteren og våren. Vonheim fortjener ikke det. For kvintetten har funnet en slags største felles multiplum her. Der det aller meste stemmer. Et slags kreativt toppnivå fra fem musikere som har spilt mye, men ikke så mye sammen.