— Nå må du ikke få det til å se ut som denne boka bare er trist! Her er morsomme dikt også, sier Annabelle Despard. Hun sitter i sofaen hjemme i Vågsbygd og blar i sin nye diktsamling «Ved helt riktig måne». Dette er hennes sjette diktsamling, og nå kommer den ut på Cappelen Damm.

Sist Despard var bokaktuell var i november da hun kom ut med farens biografi «Max my father» på forlaget Portal. Den nye diktsamlingen er tilegnet ektemannen Arild Borgen som døde i 2013. — Jeg trodde jeg var ferdig med poesi da jeg ble syk i 2008. Da trodde jeg at heretter var det bare prosa som gjaldt for meg, både til lesing og skriving, sier Despard.

Overskuddsfenomen

— Hvorfor det?

— Det var som om sakligheten tok over. Det materielle ble så overveldende. Jeg liker å skrive prosa, men dikt er slik at de må komme av seg selv. De er så til de grader et overskuddsfenomen, sier Despard.

Hun har arbeidet med diktene i samlingen i ti år, men det er altså først de siste to årene det har løsnet.

Mens den første delen av boka dreier om skapelse og fødsel, kommer den siste delen som observasjoner under og etter mannens sykdom og død.

— Arild var min beste konsulent, og han sa at jeg måtte skrive dikt. Han fikk se mesteparten av diktene, og det som står på side 47 fikk han til fødselsdagen. Da gråt han, sier Despard.

Døden sto utenfor

Men de siste diktene er skrevet etter at mannen døde. Despard forteller om en tung tid under sykdommen hans.

— Døden kunne jeg se stå der ute og vente, sier Despard og peker ut av vinduet.

— Sorgen satt i stolen du nå sitter i, mens smerten satt like bak Arild i sofaen. Jeg hadde trodd sorg var annerledes, og at det skulle være noe opphøyet. Men så var den som en slags kjedsommelighet. Et vått teppe som la seg på alt, eller en ekkel leieboer i brun parkas som fylte opp rommet, sier Despard.

Engelsk humor

Det var i 2014 hun i England fikk et dikt kåret til ett av de 50 beste kjærlighetsdiktene gjennom tidene. Diktet «Should you die first» hadde i 2002 også blitt publisert på undergrunnsbanen i London under prosjektet «Poems on the London Underground».

Despard er da også engelsk innvandrer, og selv om en del av den nye diktsamlingen er i moll finnes her også britisk tørrvidd.

«Etter å ha menstruert i førti år

satte hun fyr på huset. Hennes mann

kjørte gressklipperen i nye

og uforklarlige mønstre.«

— I Norge var det tradisjon for at dikt skal være så sakralt med blafrende stearinlys og dirrende fiolinstreng. Dette ble jeg helt matt av da jeg kom hit fra England i 1962. I England var vi ferdige med dette etter første verdenskrig. Den var så forferdelig for den britiske folkesjelen at man måtte begynne å skrive på en helt annen måte, sier hun.

— Jeg har fått høre at jeg skriver bruksdikt. Noen tar dette som en fornærmelse, men for meg er det en kompliment. Dikt skal være allmenngyldige, men for å være det må de være rotfestet i noe helt særegent. Du kan ikke skrive dikt som er svevende, sier hun.