LONDON: Som eneste norske medium overvar NTB Osbournes opptreden i London natt til søndag. Den vitnet om at det ikke er noen sløv, gammel rocker som besøker Døgnvillfestivalen i Tromsø og Rått og Råde i Stavanger henholdsvis 2. og 4. september. Etter et drøyt timelangt hovedsett lot Ozzy publikum avgjøre hvor lenge metallfesten på Camdens legendariske Roundhouse skulle vare.
– Få se dere bli helt gærne nå! Jo gærnere dere blir, jo lenger spiller vi! utbasunerte han før låten «Crazy Train». Og publikum fikk ytterligere fire ekstranumre.
På vannvogna
Osbourne har aldri lagt skjul på at han har tilbrakt store deler av karrieren på «gærnetoget». Nylig uttalte han til The Sunday Times at han anser seg selv som en vitenskapelig sensasjon på grunn av alkohol— og narkotikamisbruket han har sluppet unna med.
– På et tidspunkt fikk jeg i meg fire flasker konjakk på en dag. Jeg sovnet, kom til meg selv – og fortsatte. Da vi filmet «The Osbournes» svelget jeg unna 42 ulike typer reseptbelagt medisin. I tillegg kom dopet jeg røykte borte fra kameraene, sa Ozzy, som fikk en ny vår etter å ha fått sin egen dokusåpe i 2002. Lørdag ble desto mer edruelig. «Mørkets fyrste» sverget til vann under hele konserten – rikelig med vann. Etter en slurk av hver beholder kastet han resten til fansen på forreste rad. Ja, midtveis i showet fylte han på med en hel bøtte – inkludert bøtta.
Klassikerne kom
Bandet Osbourne turnerer med, består av Kostas «Gus G.» Karamitroudis på gitar, Rob «Blasko» Nicholson på bass, Adam Wakeman på keyboards og Tommy Clufetos på trommer. Etter å ha lunket opp med sjefens 2010-signatur «Let Me Hear You Scream», hentet de fram hits som «Mr. Crowley» og «Mama, I'm Coming Home».
Bandet beviste også at de behersker Black Sabbaths klassiske repertoar, selv om de ikke alle var født da varene ble utgitt.
Idet det karakteristiske riffet fra «Iron Man» strømmet ut av høyttalerne, formelig kokte salen, slik den gjorde under «War Pigs» og soloslageren «I Don’t Want to Change the World». Stadig like svartkledde Osbourne var bare delvis imponert.
– Har dere det gøy? Er dere sikre på det? Jeg hører dere ikke, folkens! ertet han tilhørerne fra scenekanten etter å ha flerret av seg frakken.
– En institusjon
Trampeklappen runget i storbyen da Ozzy takket av – etter en snau halvtimes bonusmateriale. Reaksjonene lot heller ikke vente på seg i julivarmen.
– Han er en karakter. Han er en institusjon. Det er utrolig at han fortsatt er i live, sa musikkbransjemannen Richard Powell.
Tre kompiser som hadde tatt turen helt fra Polen, så det annerledes.
– Vi elsker Ozzy! erklærte Zibi Pin fra Krakow.
– Og han kommer til å holde i minst 25 år til!