KUNST
Dagfinn Kjølsrud
Skulptur og grafikk
Kristiansand kunsthall 20.
Dagfinn Kjølsrud er en nærmest mytologisk skikkelse i Kristiansand. Han døde 44 år gammel i 1974, med få utstillinger og ganske ukjent utenfor fagmiljøet. Alltid omtalt med respekt, og med krav om en større plass i Norsk kunsthistorie, så vel som i Sørlandets Kunstmuseum og det offentlige rom. Det er ikke uten grunn. Kjølsrud er fortsatt en kunstner som har noe på hjertet.
Det som i sin tid var dristige formeksperimenter, og som i Norge var på grensen, er i dag kjent og kjært. Og ofte er det nok til at kunstverk ikke lenger er interessante. Det må være noe mer enn det tidstypiske. I de beste av skulpturene er det noe som fortsatt utfordrer og snakker til oss. Det er lett å se innflytelse fra kjente modernister, men det er mer som om han bruker deler av et felles formspråk, enn at han kopierer. Her er det ingen ydmykhet eller underlegenhet ovenfor autoriteter eller folkemening. Det kunne nok komme godt med i Kristiansand. Når vi skal klage, så sier vi gjerne at vi får de kunstnerne vi
fortjener; mon det? I noe så sjeldent som en interessant åpningstale, ga vennen Øystein Lønn et levende bilde av en ambisiøs og målbevisst kunstner. Kjølsrud har også gitt et bilde av Lønn i en av bystene i utstillingen.
I en slaktescene får vi et godt eksempel på en av hovedkvalitetene i Kjølsruds kunstnerskap. Det er fascinerende å se hvor levende figuren forandrer form mens man går rundt den. Det er ikke en interessant forside, og en uinteressant bakside, det er en gjennomarbeidet tredimensjonal form som hele tiden danner nye og interessante linjer. Samtidig utrykker figuren styrke og nærhet til naturen på en måte kanskje ikke Kjølsrud var opptatt av, men som vi ser med dagens øyne. Dyrefigurene, som Drektig dverggeit og Dyret(skadet dyr) er formmessig spennende og svært utrykksfulle.
Selvportrettet fra 1972 er også et sterkt verk. Med en klar og sterk hovedform er det likevel påfallende hvordan ansiktstrekkene er antydet på en måte som gjør at personen unndrar seg blikket. Denne dobbeltheten gjør verket, så vel som kunstneren, interessant for oss. Vi kommer nær et komplisert og tvetydig menneske som nok vil fortsette å fascinere generasjoner etter oss.