KRISTIANSAND : — Det er klart det høres mye ut, og mange synes nok det ser glamorøst ut å stå på en scene. Men det var absolutt ingen stor butikk, sier Bjøro Håland. Mannen som ble Norges største og første countrystjerne på begynnelsen av åttitallet har solgt 1,5 millioner plater bare i Norge.

Inkluderer du det internasjonale markedet skal tallet være oppe i fire millioner. Dette gjør Bjøro til tidenes mestselgende sørlending, siden Rolf Løvlands Secret Garden står oppført med tre millioner. Ifølge skattelistene har Håland da også hatt en komfortabel økonomi de siste årene. I 2009 er han ført opp med 2,5 millioner kroner i inntekt og en drøy million i formue.

Men det var altså på langt nær så lukrativt å drive med musikk etter at han kom hjem fra New York på slutten av sekstitallet og startet bandet Western Sounds.

— Etter den første plata fikk vi en sjekk på seksten kroner på deling. Vi lurte på om vi skulle henge den opp i glass og ramme, ler Håland på en halvskral telefonlinje til New York hvor han er på høstferie.

En prosent

Heldigvis hadde han jobben som maskinselger å leve av, og ved siden av spilte han og bandet til dans i Kristiansand og omegn tre ganger i uka. Da som nå var livejobber en sikrere inntektskilde enn salg av musikk enten det er på plate, kassett eller som MP3-fil.

— De som solgte singler kunne gjøre det litt bedre, men jeg spilte mest inn LP-er. Og da var vilkårene slik at du fikk mellom en og to prosent av salgssummen, men det var vel å merke til grossist. Vi hørte også om folk som var så heldige å få hele 4,5 prosent! En kassett som kostet 30 kroner på bensinstasjonen kostet ti kroner til grossist, sier Håland.

Litt enkel matte viser dermed at han og bandet fikk ti til tyve øre kassetten. Hadde han solgt alle sine fire millioner plater til slike vilkår, ville det gitt ham mellom 400.000 og 800.000 kroner i inntekt i løpet av hele karrieren.

Uhørt suksess

Heldigvis for Bjøro ble dette litt bedre etter hvert, men det skulle ta tid.

— Jeg tror det var i 1981 VG hadde oppslag hvor det stod at jeg hadde solgt 1,5 millioner plater, men jeg hadde jo ikke tjent stort av den grunn, sier Håland. Da hadde han først vært med på fire LPer med bandet Country Snakes, før han fikk solokontrakt i 1979. Solodebutalbumet "To my friends" gikk unna i hele 100.000 eksemplarer, noe som var helt uhørt for en norsk countryartist. Før andrealbumet "My Nashville Album" med amerikanske musikere, opptrådte han i 1980 på Wembley til stor jubel.

— Det var da jeg fant ut at jeg var gitt ut i Kenya og Kina også. Jeg stod på Wembley og signerte plater jeg ikke ante at jeg hadde gitt ut, sier han oppgitt.

Det skulle bli enda verre. På midten av åttitallet kunne han stable opp 36 kassettutgivelser med sitt navn og sin musikk på som han ikke hadde autorisert. Etter hvert gav han opp å rettsforfølge dem som hadde lurt ham for penger eller gitt ut piratkassetter.

Prisgitt ærligheten

— Man var prisgitt ærligheten til dem man inngikk kontrakt med, og det var gjerne veldig vanskelig å få greie på hvor mye jeg egentlig hadde solgt. Mørketallene var store, sier Håland.

Det var først da han hadde vært A-kjendis en stund at vilkårene ble bedre.

— Rundt 1984-85 fikk jeg kontrakt på at jeg skulle ha 15 prosent av salgssummen, og da begynte det jo å komme seg litt. Det var da jeg fikk kontrakt med Grappa at det ble ordnede forhold, sier Håland. Men det var først på begynnelsen av nittitallet det ble såpass god butikk i å være countrystjerne at han kunne legge vekk jobben som maskinselger et par år.

— Jeg hadde nummer en-hits i Irland og Sveits, og spilte mange konserter der og i USA. Jeg ble spilt veldig mye på BBC, og de ringte og sa de måtte ha ei ny plate, for de hadde slitt ut den de hadde, flirer han.

Håland hadde gjerne startet om igjen som musiker hadde han vært ung i dag.

— Men da ville jeg hatt mye mer hånd om ting selv. Vi forstod ikke bransjen den gangen, og det er mange ting man kan gjøre selv. De store salgstallene betydde ikke noe når man ikke fikk betalt for det man gjorde. Jeg ville heller solgt mindre og fått de pengene jeg hadde krav på, sier han.