OSLO: Det er natt, men lyset er ikke slukket. 14 timers arbeidsdager sju dager i uka – først jobb på kafé, så designe kostymer og klær. Alle pengene blir brukt til å kjøpe inn stoff. Sånn fortsetter det i fire år for kristiansanderen i København. Veronica B. Vallenes når smertegrensen. Gir nesten opp. Murer seg inne og jobber fram en kolleksjon.
Men i 2009 skjer det noe, som en eksplosjon. Motebloggere verden over skriver om henne. Journalistene våkner. Folk tar kontakt og tror hun er et motehus.
— Jeg som satt og sydde kolleksjonen min i leiligheten, sier hun og ler.
Vallenes er et av de heteste navnene i skandinavisk motebransje. Kjendisbloggere i Danmark og England hyller hennes design, og butikker over hele Europa vil ha klærne hennes. Hun har blitt kåret til en av Danmarks mest talentfulle moteskapere to ganger. Nå har hun tatt med seg datteren Ella (6 mnd.) og fotografkjæresten Jacob Johannes Buchard til Oslo for å sette sitt preg på motebildet – med ny design og nytt firma.
— Det har vært så mange høydepunkter som har fått meg til å hyle høyt av glede. Det gjør at jeg glemmer det harde arbeidet som var alle de årene. Jeg ser at det var verdt det, sier Vallenes.
Drømmer om Paris og New York
Etter ekstreme arbeidstider over flere år, drømte hun om å kunne dele firmaet med noen. Noen med samme visjoner og tanker om hvordan firmaet skulle videreutvikles. Noen som ikke bare var interessert i å tjene kjappe penger. Det skulle vise seg å bli vanskelig.
Så møtte hun Stina Skeie, eier av Mandal Veveri og datter av gründer og investor Bjarne Egill Skeie. Nå blir hun daglig leder i firmaet.
— Jeg føler meg heldig som fant Stina. Hun har en forståelse både for det kreative og det forretningsmessige. Jeg liker tanken på å handle lokalt, som med Mandal Veveri. Masse forsvinner når mye blir masseprodusert, sier Vallesnes, som selv blir designsjef. Kjæresten Jacob blir fotograf.
Med relanseringen av merket Veronica B. Vallenes får hun nyte godene av infrastrukturen til Mandal Veveri i tillegg til noen av de ansatte. Drømmen er å åpne egne Veronica B. Vallenes-butikker, i tillegg til de 17 butikkene som allerede selger merkevaren hennes i Norge.— Drømmestedene er Paris og New York. København og Oslo. Og så videre, og så videre, sier hun.
Høsten 2011 fikk Vallenes Max Factor Talent Award på moteuka i København. Prisen var et eget moteshow under moteuka i februar 2012 til en verdi av hele 100.000 kroner. Like etter fikk hun den prestisjetunge prisen «Årets Designtalent» under Dansk Fashion Award. Nå venter moteuka i København. Så London og Paris.
Men hvorfor forlate Danmark når hun er så godt i gang?
Hun blir stille. Tenker over spørsmålet. I bakgrunnen småsutrer datteren Ella, mens kjæresten bærer på babyen. Hun forklarer at familien er hovedgrunnen til at hun flytter til Norge.
— Jeg kommer fortsatt til å være med på moteuka i København. Det er viktig for merket vårt å fortsette det gode arbeidet der. Selv om man har barn, er det viktig å ha et interessant liv likevel. Jeg er lykkelig, og ser at det går fint å kombinere karriere og familieliv. Dessuten er København bare en time unna med fly. Før bodde jeg i Danmark og dro mye til Norge. Nå blir det bare omvendt.
- Lavere nivå i Norge
Vallenes beskriver klærne sine med fire ord: Klassisk, enkel, elegant, og med en «edge». Men Vallenes er mest interessert i å lage mote som varer.
— Jeg vil jobbe med klær som varer i flere sesonger. Jeg er ikke glad i bruk og kast-kulturen som vi lever i nå. Jeg vil at folk skal kunne ta fram disse plaggene i mange år, ikke bruke dem i en måned og så kaste dem. Det skal ikke gå av moten.
— Men du er i moteindustrien selv, og dermed en del av bruk og kast-kulturen?
— Ja, samtidig som det blir flere og flere designere som tenker at klærne skal vare i flere sesonger. Om man blir lei av en mote etter noen uker, så mister det fort verdien. Jeg tenker på det når jeg designer, at folk skal kunne gå med klærne om noen år også. Noen kaller det «slow fashion movement». Man kan si at det er moteverdens måte å gjøre noe meningsfylt på.
Vallenes mener at folk kjøper nytt uten å tenke gjennom det.
— Mange har et ekstremt behov for å ha noe nytt hele tiden. Det er jeg imot. Folk er vant til å kjøpe seg klær for 200 kroner. Når man tenker på hvordan plagget har blitt laget når det kan selges så billig, får jeg en dårlig smak i munnen. Man vet hvordan forholdene er på fabrikkene, de får luselønn selv om de jobber døgnet rundt, sier Vallenes, som selv valgte en fabrikk i Portugal. Der fant hun en fabrikkbestyrer som brant like mye for stoff som henne selv.
Vallenes kapret prisen som "Årets nykommer" under Oslo Fashion Week i fjor. Samtidig mener hun at den norske moteuka mangler noe.
— Jeg har lyst til at det skal skje mer i norsk mote. Sånn som det er nå, får jeg mer igjen for å holde show i København. Der kommer journalister, moteredaktører og butikker fra hele verden. Det gjør det dessverre ikke i Oslo.
— Du var ikke fornøyd?
— Det er sant. Det er stor forskjell på nivået fra København og Stockholm. Oslo Fashion Week ligger langt etter. Det er veldig synd, for det finnes talenter i Norge, men ingen profesjonelle arenaer å vise seg på. Og det er ikke strenge nok kriterier for dem som får vise på moteuka. Russen har fått vist sine russeklær der. Sånt skaper et dårlig rykte utenlands.
Praktisk, ikke pent
Nordmenn er opptatt av å ikke skille seg ut i klesveien, mener Vallenes. Man går for det praktiske. Og lar mote være mote.
— Jo. Altså. Det er både og. Men man ser stor forskjell fra København. I Danmark er man mer opptatt av design og kvalitet. Jeg liker folk som har personlig stil, at det er gjennomført. Jeg vil ikke at man skal gå med klær som skriker "her kommer jeg!", men i Norge kler man seg heller praktisk enn pent. Man skal ikke skille seg ut.
Selv skilte hun seg mye ut da hun bodde i Kristiansand. Folk snudde seg etter henne på gata. Andre tok kontakt fordi de ble nysgjerrige.
— Jeg kjøpte brukte klær og sydde dem om. Jeg likte å skille meg ut. Nå har jeg roet meg med uttrykket. Den gangen fikk jeg ikke utløp for det kunstneriske i meg, og jeg ville ikke bare være en i mengden.
Det begynte som liten, da hun gravde i mormorens klesskap. Moren var formingslærer og lærte henne å sy på symaskinen som alltid sto fremme i stua, mens faren var kunstner og lærte henne å tegne. Designeren Veronica begynte å ta form. På ungdomsskolen gikk hun i egendesignede klær som gjorde de andre jentene misunnelige. Hun ble kjent som jenta med de hjemmesydde klærne, hun som gikk på drama og tilbrakte hver eneste sommer fra hun var 14 til 24 som frivillig på Quart-festivalen.
Hun begynte å sy kostymer for Agder Teater og lage klær til storesøsteren Laura Christinas performancegrupper. Det gjør hun fortsatt. Der får hun utløp for den mer ekstreme siden av seg selv. Når søsteren skal ha forestilling i Kristiansand Domkirke på nyåret, er det Veronica B. Vallenes som har laget kostymene.
Selv om hun flytter hjem til Norge med familien, føler hun ikke at hun gir slipp på noe.
— Jeg kan ikke jobbe meg i hjel lenger. Jeg tror heller det er rom for å utvikle merket enda mer ved hjelpen jeg får av Stina her i Norge. Jeg fikk tilbud om moteuker i hele verden, butikker og alt mulig, men jeg hadde ikke kapasitet til å gjøre alt. Nå kan vi heller ta det de skrittene videre.