KRISTIANSAND: Susjettet er «et av de verste slagene i norsk historie der 5000 nordmenn mistet livet i forsøket på å erobre England» – for å sitere omtalen på Kildens hjemmeside.
Videre heter det at stykket er «en drøy time fylt med drama, action, historie, humor, krim og kjærlighet. Stats Teatret lar vikingene møte nåtiden med et smell!». Publikum advares også om at «det vil bli brukt et meget eksplisitt språk samt menn som kysser. Det vil også bli stekt vafler hvilket kan medføre stekeos».
Dermed er tonen slått an. Og sånn sett visste man jo litt om hva man gikk til. Det ble en time med voldsom aktivitet på scenen, humring i salen, noen latterutbrudd, og til slutt stående applaus. De fire skuespillerne gjør en kjempeinnsats på scenen, ikke minst fysisk.
Regien bruker sterke virkemidler, kontraster mellom øredøvende larm og musikk, og perioder av talende taushet. Det utfoldes en symbolsk råskap i form av slåsskamper med håndklær, både hvite og røde for sikkerhets skyld. Det hujes og ropes, både på Gud og på øl, og det etes vafler så det tyter.
Figurene er i hovedsak Harald Hardråde, hans sønn Olav Kyrre som elsker vafler og tror på Kvitekrist, en skald, Tjodolv som skriver «romanen» om dette slaget og har visse androgyne tendenser, men altså ikke når igjennom hos forleggeren sin. Og så den landsforviste engelske jarlen Toste. Kan man stole på ham eller?
Det sier vel seg selv at anakronismer kanskje er det viktigste virkemidler i stykket. De fire er kledt i hvit skjorte, slips og dress. Et strippenummer frisker opp mot slutten. Litt klining mellom menn er ok når de spiller damer. Men ellers synes jeg det ble mye mas og lite ull og ikke så veldig mye å le av. En gang i blant opplever en anmelder seg nokså i utakt med publikum. Slik hadde jeg det i går.