Kvinesdal: Da den karakteristiske siluetten dukket opp som skyggeteater, hvinte publikum av fryd. Så falt teppet, og mørkets fyrste åpenbarte seg.
Gammel, ja visst, men definitivt Alice Cooper himself, komplett med hatt, snippkjole og stokk. Bandet slår an ”Under my wheels”, og showet er i gang. Alice strener fram og tilbake, og tar imot skarenes jubel fra scenekanten. Sekstiåringen var lett i steget, og så energisk og opplagt ut. Stokken har han mer kontroll på enn en tamburmajor på syttende mai, og trikser og leker. Med så mange års trening, skulle vel det bare mangle. På ”Eighteen” viste han selvironi, med å bytte ut stokken med en krykke. En skal ikke holde det mot ham at han er gammel, men intensiteten han har lagt opp til krever kondis. Cooper greier ikke å holde spruten oppe særlig lenge, og det meste av showet foregår på autopilot. Den gamle mannen trenger visst å trekke pusten i kulissene innimellom, og flere ganger blir vi overlatt til pauseunderholdning ved bandet og danserne.
Bandet derimot, var av det virkelig tighte slaget, med et øs av rock'n roll og energi, som nesten klarte å kompensere for bestefars geriatriske fremtoning.
Alice Cooper oppfant sjokkrocken en gang på syttitallet, og han har vært like kjent for sine teatralske opptredener som for musikken. Under konserten fredag kjørte han en best-of-versjon av showet han har turnert med i en årrekke. Problemet er at folk ikke er like lettskremte i dag som for tretti-førti år siden. Konebanking, barnedrap og ”henging” tilfredsstiller fansen, men for mange andre framkaller det mer forundring enn forskrekkelse.
Mye mer sjokkerende er det å se alle de livløse kroppene som blir slept ut av området foran scenekanten, og tatt hånd om av Røde Kors bak scenen. Det var stappfullt på Øyesletta, og presset foran var mer enn enkelte kunne håndtere. Dette avtok også utover i konserten, ettersom temperaturen i publikum sank betraktelig. Da det ringte ut til ”School’s Out”, og en skjønte at det nærmet seg slutten, følte denne anmelderen faktisk en viss lettelse. Før slutten skulle han lire av seg en skjærende falsk versjon av ”Poison”. Heldigvis våknet publikum til liv, og hjalp til med allsang. En grei dag på jobben for Alice Cooper.