KRISTIANSAND: — Jeg har drømt om å gi ut ei plate siden jeg var 14 år, og allerede da tenkte jeg at en fin tittel kunne være "Anthology" siden også Eric Clapton brukte den på sin plate, flirer Kjetil Grande.

Kristiansanderen er ikke som alle andre gitarister, og den lattermilde selvironien ligger like tjukt utenpå som det fete femtitallsimaget. Kjetil Grande er nemlig like synlig når han går i Markens som en neonreklame i skogen. Femtitallssleiken får daglig pleie med forniklet hårbørste, og den utsøkte vintage-garderoben er utelukkende "second hand"

— Jeg går alltid kledt sånn, enten jeg er hjemme, på gata eller på tur i skogen. Jeg er artist hele døgnet, og gidder ikke ha to garderober. Klær og sko har opptatt meg siden jeg var 17 år, sier Grande.

Gitarferdighetene står i stil med utseendet, og derfor har han vært en av byens mest ettertraktede live- og studiogitarister i flere år nå. Han har spilt med Good Time Charlie, Marte Wulff, Helene Bøksle, Amund Maarud og Vidar Busk.

— Jeg hadde som mål å få ut ei soloplate før jeg ble 30, og det blir jeg 6. desember, sier Grande. I går kom debuten «Uppers, downers, screamers and howlers» ut, og fredag kan du høre ham live på Midnight i regi av Christianssand Blues Club.

— Alt har falt på plass etter at jeg begynte å samarbeide med den geniale trommisen Gunnar Sæther, sier Grande.

Plata er spilt inn på Notodden på eldgammelt og eksklusivt utstyr.

— Det er gamle Stax studio fra Memphis som er fraktet over til Notodden. Aretha Franklin har brukt dette utstyret, sier Grande. Det har med andre ord blitt fint lite av elektroniske overdubs og annet nymotens juks. Hvorfor gjøre det så tungvint?

— Jeg likte så godt soundet. De siste åra har jeg flydd fra studio til studio og har egentlig ikke funnet meg sjøl noe sted, sier Grande.

Han har skrevet det aller meste selv, slik det bør være på en solodebut.

— Og ikke minst: jeg har prøvd å lage ordentlige tekster som handler om noe. Det ligger en historie bak alle sangene. "Leather Jacket Satan" handler om alle som ikke kan drikke, men bare bråker i fylla."Reverend Falcon" handler om pietistprester. Det er ingen som kan spre slikt mørke som dem som har sett lyset. Og "Got your number" handler om da jeg fikk nummeret til hun jeg er sammen med. Etterpå tømte hun hele ølglasset oppi lomma mi hvor mobiltelefonen lå, sier han og ler.

Mobiltelefoner er et moderne tema på ei plate som ellers er stappfull av referanser til amerikansk musikk fra 1920 til 1950-tallet.

— Er du ikke egentlig født altfor sent?

— Nei da. Jeg er glad jeg lever nå. Hadde jeg vært født på 30-tallet hadde jeg sikkert holdt på med musikk fra 1860-tallet. Eller jeg hadde vært trompetist eller rytmegitarist i et storband, sier Grande.

Selv om han ikke har vært rytmegitarist i storband, gikk han en hard skole i Good Time Charlie fra han var 20. — Det var stort å være med dem og spille landet rundt, og trommis Per Fredriksen var en jævel. Han kjefta meg huden full hvis jeg gjorde en feil, men spilte jeg bra hørte jeg ingenting. Han pleide å spille med solbriller, men så sluttet han med det. Han forklarte meg at vi ikke låt bra nok, og jeg øvde og øvde uten at det hjalp. Så en kveld snudde jeg meg, og da satt han der med solbrillene på seg igjen. Ingenting ble sagt, ler Grande.

Heldigvis for ham er ikke alle like strenge som Per Fredriksen, kanskje bortsett fra Grandes datter Andrine (3).

— Jeg satte på plata hjemme og sa «Hør hva pappa har laget». Men hun likte det ikke. Til slutt sa hun: "Jada pappa, det er veldig fint, men nå kan du vel skru av"