I et samfunn der snart halve befolkningen har tilknytning til utdanningssystemet, enten som elever, studenter eller ansatte, er det viktig at debatten om skolen holdes levende. Og nylig er det kommet et svært høyrøstet bidrag. Jon Hustad er en ung lektor med erfaring fra ungdomsskolen og han slår på stortromma. Om sine egne erfaringer forteller han blant annet at da han for en tid siden overtok en 9. klasse, så viste det seg at flertallet av elevene der ikke visste hva en leddsetning var, eller forskjellen på direkte og indirekte objekt! Han har så samlet sammen det han har kunnet finne av forskningsresultater, intervjuer og utsagn fra aviser, tidsskrifter og bøker om skolens elendighet. I ei nylig utkommet bok: Skolen som forsvann, gjør han ikke noe forsøk på å få fram nyanser, det er et helsvart bilde som tegnes.La gå med det. Vi må kunne tåle en viss ensidighet av et kampskrift. Elendigheten i skolen kan summeres opp slik: Elevene lærer for lite — i internasjonale studier kommer norske elever dårlig ut, og aller verst når det gjelder disiplin i klasserommet og læringsstrategier. Utviklingstendensene har vært tydelige lenge, men de ansvarlige har ikke villet gjøre noe med det. Nei: «Meir data, meir progressiv pedagogikk, færre klasserom, færre tavler, færre lektorar, færre eksamenar.»Boka slutter slik: «Skolen er død, grava er kalka, og all skolekritikk framstår som meiningslaus. Hundane gøyr, og karavanen går vidare».Mye av boka handler så om årsakene til at det er blitt så ille. Og han har klare svar på det. Syndebukk nummer én er Arbeiderpartiet og i særdeleshet statsråd Gudmund Hernes. Hva galt har så mannen gjort? Jo, i en spydig tone beskrives professoren og maktutrederen som gikk løs på dessertgenerasjonen som underinvesterer i seg sjøl, og som gjorde det klart at han ønsket mer arbeidsdisiplin i skolen, mer faglig konsentrasjon og mer krav til elevene. Som statsråd tok han så fatt på reformer med en ubøyelig vilje og «tilreiv seg mye makt». Han lyttet ikke til dem som ville gi han råd, og skreiv sjøl læreplanens generelle del - der han «i rein vekebladstil har delt borna våre inn i sju mennesketypar». Han lot matematikkplanen i L97 «ende opp som det reinaste vås», mens når det gjaldt samfunnsfagplanen, så trådte Hernes fram som «det faglig sterke sovjetmenneske»t og fikk blant annet inn i planen at 10-11-åringer skulle «vise respekt for demokrati, ytringsfridom og menneskeverd». Latterlig! Hustad har mange flere eksempler som åpenbart skal tjene til å vise tåpeligheten i læreplanen. Hernes må også tåle harde ord for byråkratisering av skolen, målstyring, og ikke minst adgang for all ungdom til videregående skole og tilnærmet fritt valg av studieretning! Og etter å ha gjennomgått de nedslående resultatene av de internasjonale lese- og kunnskapsprøvene heter det: «Det er altså dette Gudmund Hernes fekk til. Sjeldan har ein mann gjort så mykje for så mange for så lite.» Syndebukk nummer to er den progressive pedagogikken. Her nevnes navn som Edvard Befring, Eva Nordland (som for øvrig blir omtalt som leder av Evalueringsutvalget som ville fjerne karakterene i ungdomsskolen), Mosse Jørgensen, Erling Lars Dale og Gunn Imsen. Felles for dem er den «kampen mot undervisninga» som har gjort skolen til «ein parodi, ein farse, ein tragedie». All slags tull som sammenholdte klasser, nedlegging av spesialskoler, prosjektarbeid, gruppearbeid, prosessorientert skriving, elevenes ansvar for egen læring osv. har de bidratt til å få inn i skolen.Men det er flere syndebukker. Kulturradikalismen - som var og er en katastrofe, allmennlærerutdanninga - som er slapp og progressiv, deklasseringen av læreryrket og dermed feminiseringen av skolen, lærerorganisasjonene - som har vært opptatt av å avgrense lærernes frihet, kvalitetsreformen i høgre utdanning - som vil avvikle lektorutdanninga, og foreldrene som bidrar til å bryte ned respekten for lærerne. Det finnes flere syndebukker, blant annet naive lokale skoleutviklere. Kristin Clemet og nyliberalismen går heller ikke fri, om noen skulle tro det. Den stakkars læreren blir «jaga av eit blodtørstig koppel kontrollbyråkratar på den eine sida og aggressive, redde foreldre på den andre».Er så dette et drama med bare skurker? Nei, heldigvis - en ensom helt rir inn i solnedgangen: Lektoren. Lektoren har nemlig forskerutdanning, der de sentrale begrepene er kritisk sans og skepsis. Han har derfor også protestert på utviklingen i norsk skole - men uten å bli hørt. Hvis han er etterspurt i næringslivet har han flyktet fra skolen, i ytre emigrasjon. Hvis ikke, har han tydd til indre emigrasjon, holder ut, men uten entusiasme. Hvilket svar har så Hustad på hva som bør gjøres, eller helst, burde vært gjort for lengst?Jo, svaret er raskt gitt: «Legge om skolen i mer tradisjonell retning, ty attende til folkeopplysningstradisjonen» og lektorene.Hustad tar opp et brennaktuelt tema. Tallenes tale i de internasjonale studiene (særlig de såkalte PISA-studiene) kan riktignok problematiseres, men ikke bortforklares. Og personlig har jeg tillit til hovedtrekkene i dem fordi de stemmer med observasjoner jeg over noen år har gjort meg gjennom den kontakt jeg som lærerutdanner har med skolen. Synd derfor, at Hustad er mer opptatt av å lete etter syndebukker enn å finne løsninger. Og når det gjelder selve erkefienden, Hernes, så lener Hustad seg på kritikk som kom mot han fra alle himmelretninger, og som derfor ikke henger sammen når det tas litt fra hver. For å påstå at Hernes ikke la sin kraft i å bidra til en skole der kunnskaper og hardt arbeid skulle stå i høysetet, det er rett og slett totalt bomskudd. Flere av de andre forklaringene kan imidlertid ha mer for seg. Det både kan og må, etter mitt skjønn, tas et oppgjør med utvekster av snillisme og slapphet i skolen. Hvis ikke, begår vi et grovt svik mot den oppvoksende generasjon. Men saken trenger en seriøs drøfting, og av en som har fått forskerutdanning med vekt på kritisk sans hadde en kanskje kunnet vente et noe bredere perspektiv, der skolens utvikling også ble sett i forhold til utviklingstrekk i familie og samfunnsliv. Det synes en smule enkelt bare å foreslå å skru klokka tilbake til den gamle skolen og lektorene. Men kan Hustads bok bidra til å få mer fart på debatten om skolen, så har den ikke kommet ut forgjeves.