Mange av oss husker "Nattsvermeren" ("The Silence of the Lambs") fra 1991. En meget effektiv grøsserthriller, med utsøkte skuespillere, laget etter Thomas Harris' roman ved samme navn. Anthony Hopkins spilte den hyperintelligente og kultiverte morder og kannibal Dr. Hannibal Lecter (han mottok en Oscar for den tolkningen), Jodie Foster var FBI-agenten Clarice Starling som jaktet på ham. Siden den gang har Thomas Harris skrevet en oppfølger til "The Silence of the Lambs", kalt "Hannibal". Den har filmskaperne tatt imot som en nådegave fra en eller annen gud. Dino De Laurentiis har produsert, Ridley Scott regissert (tidligere regiarbeider er bl.a. "Blade Runner", "Thelma og Louise" og Oscar-nominerte "Gladiator"), og de har igjen fått Anthony Hopkins til å ikle seg Dr. Hannibal Lecter skikkelse. Jodie Foster er byttet ut med den skuespillermessig mangslungne Julianne Moore (vi husker henne fra bl.a. "Magnolia" og Robert Altmans "Cookie's fortune"). I romanen og den foreliggende film, er handlingen lagt ti år fram i tid. Dr. Hannibal Lecter er forsvunnet, han står på FBI' s liste over de ti mest ettersøkte personer i verden. Clarice Starling arbeider i marken som narkotikaetterforsker innen FBI, en meget dyktig, men omstridt etterforsker. Dr. Mason Verger (en totalt ugjenkjennelig Gary Oldman) er et av Hannibals ofre som har overlevd hans mordforsøk. Svært vansiret — han ser ut som en halvt smeltende voksdukke - og bundet til maskiner, klekker han ut en plan for å lokke fram Hannibal. Og agnet er Clarice. Hannibal lever som en høyt kultivert bibliotekar i Firence, Italia. Han røykes ut, og alle hans mord- og kannibalinstinkter antennes. Og italiensk politi, FBI og en nå suspendert agent Clarice Starling jakter på ham. Først: "Hannibal" er en brutal og stygg film. Men den er svøpt i en elegant regi. Ridley Scotts regiarbeid er sofistikert, full av smarte vinkler og veldanderte stemningsmalerier, med en svevende overbygning av klassisk musikk. Et meget ulekkert måltid servert på en høyst lekker måte. Filmen har mer ironi og spissfindigheter enn grøsserelementer, selv om de så absolutt er til stede. Men det føles, og ikke sjeldent, som om Ridley Scott er mer forelsket i sine visuelle effekter, enn å fortelle en ram grøsserhistorie. Men for all del, dette fungerer likevel stødig, filmen har stigning og fremdrift, selv om en iblant føler at fremdriften kunne ha blitt utført med litt mer tikkende sekundspenning. Så, med andre ord: Venter du en film av "Nattsvermerens" tetthet, nerve og effektivitet, blir du noe skuffet, vil jeg tro. En annen ting en kan gjøre en fem sekunders refleksjon over, er: En ville tro, gjerne sverge på, at en skikkelse som Dr. Hannibal Lecter, en massemorder og en kannibal, vil vekke den dypeste avsky i oss alle. I stedet blir han faktisk noe nær en kultfigur, en morsom skikkelse med stort underholdningspotensial. En sak for både psykologer og sosiologer, vil en formode. Ett er sikkert: Han tolkes av Anthony Hopkins med all ønskelig kultivert stil og raffinert ondskap. Han utfører mord og kannibalisme med en flørtende hovmesters elegante manérer. Igjen: Vi lar oss underholde, og noen av oss føler oss en smule skamfulle av den grunn. Men vi trøster oss med salig Alfred Hitchcocks ord: "Vi er alle fascinert av mord og mordere, det treffer noe i våre nattsider. Og dét å lese romaner, lytte til hørespill eller se filmer om det, er en måte å utprøve vår fantasi og vår angst på." HANNIBAL
USA 2000
Regi: Ridley Scott
Manus: David Mamet etter Thomas Harris roman "Hannibal".
Produsent: Dino De Laurentiis
Skuespillere: Anthony Hopkins. Julianne Moore. Gary Oldman. Giancarlo Gianninni.