Dogma. USA 1999. Regi og manus: Kevin Smith. Produsent: Scott Mosier.
Skuespillere: Ben Affleck. Matt Damon. Linda Fiorentino. George Carlin. Alan Rickman. Salma Hayek. Kevin Smith. Fantasikomedie er det lov å betegne "Dogma". Den tar utgangspunkt i religiøse spørsmål, tro og frelse. Vi blir presentret for engler, for ex-engler som jobber for selve Ondskapen, for et par vulgære halvboms med lite bagasje, og for en kvinne som nedstammer fra halvsøsknene til Jesus Kristus. Hun vet det ikke, men hun er utpekt til å få to ex-engler fjernet. De søker om å bli opptatt i en ny kirke, som har en helt ny innvielses-seremoni: En katolsk prest har i sin kirke utpekt en spesiell dag hvor alle kirkens besøkende vil bli tilgitt sine synder. Dermed vil de vise at Gud ikke er ufeilbarlig og returnere til himmelen. Dette blir det et stykke på vei en del gøy ut av. Mye av det rent verbale vris og vendes på med en iblant frekt ukonvensjonell fasong, og noen ganger forfriskende ukonvensjonelt og gløgt, uten frekkhetens nådegave tilkoblet. Og det knesettes en del interesante synspunkter på religion, for eksempel: "Det syntes som en god idé, før det ble omgjort til en trosstruktur." Og videre: "Gud er en hun og hun har humor". Regien er ledig, og alle skuespillerne virker som om de har det sabla gøy, men det blir ofte noe overdoseaktig over det hele. For mye prat, for mye svisj-bang-effekter, for mye skrik og skrål og leven og generell galskap. Men denne type galskap blir jo bifalt av en del publikummere. Og igjen: Visse verbale paradokser, lekne klokskaper og lekne galskaper får denne corny komedien til å glitre. Iblant.