KRISTIANSAND: Kleive har i en årrekke markert seg med sitt trommespill i en mengde bandsammenhenger, som JøKleBø og Magnetic North. Allerede i 1989 ble 37-åringen kåret til Årets jazzmusiker, i fjor mottok han Kongsberg jazzfestivals musikerpris og hans første soloplate, "Bitt" kom i 1997. Og nettopp "Bitt" danner rammen for turneen som ble avsluttet i går. Bare scenebildet tilsa at det langt fra var jazz i tradisjonell forstand vi kom til å få høre, der trommesettet stod fremst ved siden av en rigg av synther og samplingmaskiner. Og om Audun Kleive sjøl stort sett befant seg bak trommesettet sitt, trakterte han også keyboard og andre lydstæsj-bokser. I sekvensene med sang, ble vi minnet om hans samarbeid med Bendik Hofseth. Og så er det et uhyre sterkt lag han har turnert med. Christian Wallumrød har de siste årene vekket stor interesse med sitt pianospill foruten at han er en nyskaper innen synth-instrumentets liv i jazzen. Det samme kan en si om Ståle Storløkken. De to stod for bestillingsverket til Kongsberg jazzfestival i 1994. I tillegg møtte vi Arve Henriksen og kristiansanderen, Jan Bang, som er ledende innen sampling i acid/techno-sjangrene. Eksperimentelle, syntetiske toner flommer fra scenen sammen med trommelooper på boks. I løpet av konserten finner vi en mengde elementer vi kan sette i sammenheng med bebopens improvisasjoner eller barokkens kontrapunktiske oppbygning. Stort sett er musikken fri for akkordoppbygning, men under enkelte sekvenser møter vi harmonier som lever sitt eget liv mens bass— og trommeloop går sin gang. Musikken har et minimalistisk, gjentakende preg. Og den har et maskinelt preg. Med de rammene legger musikerne ut på improvisasjonsreiser. Og musikken er krevende som bare det, så intens at en nesten føler seg utslitt når det hele er over. Det er musikk som gir er sterkt bilde av den vestlige moderne verden som går mot år 2000. Foruten Audun Kleives dynamiske trommespill, er det trompeten som blir selve menneskets stemme inni alt det maskinelle, der Henriksen lar myke luftige toner leve fritt i rommet. Spillet er sårt, vakkert, kraftig og eksperimentelt. Men om gutta virkelig behersker sine instrumenter og improvisasjonskunsten til fulle i halvannen time, blir helheten nesten for kald, i alle fall i denne konteksten. Det er ikke ofte jeg savner et dansende publikum på jazzkonserter, men i denne sammenhengen tror jeg et mer intimt klubblokale sammen med dansende mennesker hadde skapt en mer menneskelig og bedre ramme for konserten. Og hovedpersonen selv bør kanskje legge opp til et sterkere publikumsfrieri, det skaper for stor avstand når Kleive synger med ryggen vendt mot de seksti tilhørerne. Audun Kleive "Bitt"
Kristiansand Jazzklubb
Vaskeriet Randi Berge Svendsen