Thomas Hylland Eriksen:
Siste dagers heldige
Roman
Aschehoug
Sosialantropolog og "Samtiden"-redaktør Thomas Hylland Eriksen har begått sin første roman. Det burde han ikke ha gjort. "Siste dagers heldige" heter den — med undertittelen "Celluloseversjon 1.0". Og cellulose er det nok av. Hele 423 tettskrevne sider. Og rett skal være rett: Stykkevis er det ganske fornøyelig lesning. Idé og opplegg er dessuten preget av spenstighet og fantasi. Romanen starter med en "brukerveiledning" der vi blir fortalt at Norge "en grå og regntung høstkveld (...) blir meldt savnet". Forsvinningen blir først oppdaget av en gruppe nordmenn om bord i et fly i ferd med å lande på "Brundtland International Airport" en dag to år etter årtusenskiftet. Problemet er bare at flyplassen - ja, hele landet - er borte! I resten av romanen møter vi en gruppe nordmenn i utlendighet som på hvert sitt vis må forholde seg til faktum: Det finnes ikke noe fedreland å vende hjem til. De sitter i New Delhi og velger stort sett å innta en ironisk holdning til det hele. Situasjonen gir anledning til å fordype seg i et kritisk avstandsperspektiv. Dette blir også romanens hovedanliggende, å sette et ironisk og kritisk søkelys på det norske - på norsk særhet, selvgodhet og nisseluementalitet. Og her er Hylland Eriksen på faglig hjemmebane. Hovedproblemet er imidlertid at han definitivt ikke er på litterær hjemmebane. Jeg fikk en sterk fornemmelse av at han har brukt romanformatet som et påskudd for å slippe ut av den vitenskapelige tvangstrøya. Men det kunne han ha oppnådd adskillig bedre ved å skjære stoffet til på en annen måte, for eksempel ved å befri det fra den monstrøse, fiksjonære innpakningen og ved heller å servere de viktigste og morsomste betraktningene i en kåserisamling. Vi har godt av å se oss selv og "det norske" i perspektiv, men vi må få tid til både å smake på og fordøye poengene. Det er forskjell på et velanrettet måltid med nyanserte ingredienser og biff på biff med smør på. Én kokk kan også lage mye søl - særlig når han bruker feil redskap. La meg avslutte med en oppfordring ved hjelp av et bilde hentet fra et annet fagområde: Skomaker, bli ved din lest! Oddbjørn Johannessen