TEATERRiksteatret/Torshovteatret/Nationaltheatret:Stones in his pocketsSkuespillere: Kåre Conradi og Øystein RøgerRegi og scenografi: Svein Sturla HungnesAgder Teater lørdagEtter å ha høstet strålende kritikker på Torshovteatret, er forestillingen nå ute på Riksteater-turné — i stor fart, for her legges det ikke mer enn en forestilling på hvert sted. Dessverre.Dermed får alle som fikk billetter i Kristiansand lørdag, betrakte seg som heldige. De fikk oppleve oppleve Kåre Conradi og Øystein Røgers rene oppvisning i skuespillerkunst. Det er bare de to på scenen, men de skifter lynkjapt mellom 18 forskjellige rollefigurer. Hele skiftet uttrykkes med kroppsspråket, stemmene, capsene som snus eller tas av. Her er ingen kostymeskift, men man er likevel aldri i tvil om hvilke figurer som raskt trylles fram. Scenografien er også enkel. Et par stålkasser rulles, veltes fram og tilbake, og de fungerer som både senger og pubdisker. Og så er det nesten hele tiden lyden av irsk musikk i bakgrunnen - og et showhøydepunkt i form av heftig riverdance.For dette er et irsk stykke, det hadde urpremiere som pubteater i 1998, og ble raskt plukket opp av et teater i Belfast. Siden har det vært satt opp på tre scener i London, hvor det fortsatt går for fulle hus på en av dem. Det dreier seg om et filmteam fra Hollywood som kommer til den irske landsbygda for å lage en gedigen søtsuppefilm. Til dette trenger de et stort antall statister fra lokalbefolkningen, hvov Conradi og Røgers hovedfigurer er to av dem. De lar oss dessuten møte alle Hollywood-figurene som suverent innfrir våre verste fordommer, både den overfladiske og nesten hjernedøde sexdivaen, den febrilsk stressede regissøren og den ekstremt feminine, mannlige regiassistenten. Sånn sett fungerer stykket som parodi på kyniske Hollywood og på den irske landsbybefolkningen som stort sett utgjøres av livets tapere. Her er mye å smile av, mye å le av, samtidig som det ligger mye menneskelig ømhet og forståelse i bunnen. Men så begynner det å bli alvorligere, her skjer et selvmord, og filmfolkene nekter statistene å gå i begravelsen fordi det skal filmes akkurat da. Her begynner handlingen å tippe over i det klisjéaktige, men det fester vi oss ikke mye med, ettersom vi stadig er mer opptatt av det store antallet rollefigurer som oppstår og forsvinner foran oss. En utrolig kraftprestasjon av de to på scenen gjennom to fulle akter.Det var selvfølgelig stående applaus i teatret denne lørdagskvelden. Dessuten klappet publikum også til Kåre Conradis avslutningshilsen, der han oppfordret til å støtte økonomisk en annen lidende sivilbefolkning - i Irak.Kanskje var dette kveldens beste replikk - når vi tenker etter. Svein Harald Moe