Espen Dietrichsons ReversFontene er med sin enerverende lyd og nøkterne utførelse et interessant verk. Med sin merkelige referanse til Land art på den ene siden og Tatlins visjonære tårn på den andre står det midt i kunsthistorien, samtidig som det åpner for interessante diskusjoner omkring kunst og stedlig identitet. I tillegg har det en eksistensialistisk dimensjon i sitt bisarre møte mellom den nærmest minimalistiske utførelsen og det gigantomaniske i ideen.

Aslaug Moi Frøysnes Elvis-alter, Burger King, er et gammelt prosjekt som ikke har utviklet seg noe særlig siden sist. Tittelen er et slapt ordspill. Prosjektet fremstår som innholdsløst. Elementene i installasjonen; liljene, de syvarmede lysestakene, hamburger og cola, lekebilene osv. er ikke troverdige som rituelle objekter.

Jan Freuchen viser fire verk. Ett av dem er en bakfull ET, som støtter seg til veggen, med en kebab i hånden. Det er som en vitsetegning, en parodi som ikke løfter noen problemstilling. Hele rommet gir meg en følelse av at Freuchen kjeder seg. Jeg får bare ikke tak i poenget hans. Vedhaugen, hvor halvparten av veden er malt og halvparten ikke er det, blir enten et overtydelig utrykk for fremmedgjørelsen i vår tid, ellers er det for dypt for meg. Et interaktivt element må vel være at jeg kan slå av lyset. Det interessante er likevel at jeg hele tiden sitter med følelsen at det kan være at det kan være meg det er noe galt med.

Marius Martinussen er svært irriterende. Fargene hans er ekle, tegningen for enkel og ufølsom og titlene overfladiske. Likevel er dette utstillingens høydepunkt. Bildene har en blanding av leken letthet, vittige referanser og fjellstø fargeholdning. Legg til visuell dristighet. Se på portrettet av Hank von Helvete; ikke bare ligner det, det er også en svært presis beskrivelse av det problematiske i det nasjonale prosjekt. Hank von Helvete som nasjonsbygger? Det er absolutt tankevekkende.

Frank Brunners Reflection serie er en ny vending i kunstnerskapet. Malerienes motiv er mennesker som speiles i vann med vannliljer og røde fisker. De er holdt i det samme formspråket som han tidligere har brukt. Jeg er ikke sikker på at introduksjonen av mennesker, enten det er Haakon og Mette Marit eller ikke, er en styrke for prosjektet. Bildene mister mystikken og det ufortalte som har vært en kvalitet i tidligere verk. Det blir noe glatt og flinkt over dem, som er en avsporing i et ellers interessant prosjekt.

Jon Løvøen viser to videoarbeider, Nude Series #1-#2, samt en serie på åtte selvportretter. Videoene viser to ulike byggeplasser, fokusert på arbeiderne. Tittelen henspeiler på en underliggende erotikk, men den kommer ikke fram i bildene, og blir derfor liggende som en slags mulighet antydet bare i tittelen. Selvportrettene viser nærbilder av en mann som er plagsomt nær, uten noe spesielt utrykk. Jeg griper meg i å ønske meg ut av en påtvunget intim situasjon. Det er ikke jeg som ser på portrettene, men de som ser på meg. På samme måte kommer en eventuell erotisk forståelse ikke fra motivene i videoene, men fra meg. Hvem som er tilskuer og hvem som er objekt blir satt under press.

Andreas Tellefsen viser en tegneserieestetikk hvor han ikke oppnår noe annet enn å bli et eksempel på hvordan en tegneserierute ser ut, til tross for tittelens referanse til Munch.

Øystein Aasans Musum without walls problematiserer museets funksjon uten engang å antyde noen løsning. Det er kanskje verdt å merke seg at Sørlandets kunstmuseum tilbrakte de første fem årene uten eget bygg.

Terje Bodin Larsen viser tre tilsynelatende ensfargede malerier. Tykk akrylmaling er dradd over flaten med store sparkler. Bildene bygges opp av malingens konsistens og tykkelse. Under er det lagt strøk med andre farger som skinner gjennom. Dette gir enkle bilder med stor dynamikk. Det er et estetisk prosjekt som ligger farlig nær et malerisk grep uten nok tyngde. Jeg har tidligere sett mer interessante bilder av denne kunstneren. Bilder som ikke går så konfliktløst opp. Det blir spennende å følge prosjektet videre.

Laila Kongevold gir oss en visuellt effektivt og spennende installasjon av rosa melis spredt i en firkant som dekker gulvet i et avsperret rom. Tittelen, Johannes 20. 11-18/Noli me tangere refererer til Jesu ord til Marta etter oppstandelsen. Vi kommer ikke til installasjonen. Vi får bare se den gjennom døren. Installasjonen har en tekst av blindeskrift som små forhøyninger i melisen. Vi kan ikke berøre den, skriften er slik sett utilgjengelig. Dessverre synes jeg det er uklart hva kunstneren vil med disse referansene.

Kurator Erlend Høyersten har satt sammen en spennende og vital utstilling av unge kunstnere med lokal forankring. Det er et positivt signal om museets selvforståelse at de har valgt nettopp denne utstillingen som sin jubileumsutstilling. Kunstnerne har også tatt utfordringen og satset tungt. Resultatet er en utstilling med høyt trykk og risikovilje som virkelig engasjerer.

**KUNST

10 år — 10 kunstnere**

Jubileumsutstilling på Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand.

Periode: Fra 16. april til 12. juni