Av og til kommer det spill som tøyer strikken litt ekstra og gir oss originale og uforglemmelige opplevelser. Utviklerne bak Killer 7 har sikkert hatt noe slikt i tankene da de pønsket ut dette spillet, men i prosessen har de glemt en viktig ting: selve spillet.
Killer 7 likner mer på et skikkelig sært mareritt enn et spill. Ok, jeg skal innrømme at jeg sjelden har sett mer stilig grafikk på spillfronten, men her er det definitivt snakk om form over funksjon. Det er som om du går i designmøbelsjappa, kjøper deg den berømte Barcelona-stolen, kommer hjem og oppdager det uunngåelige: at den egentlig er skikkelig vond å sitte i.
Du spiller Harman Smith, en leiemorder med sju personligheter. Eller egentlig er han/hun sju helt forskjellige personer. Du kan skifte mellom disse avhengig av hva oppdragene består i. Du skal ta knekken på den onde Kun Lan, en banditt som har en hær av monstre.
Så langt er alt velkjent stoff, men når du skal bevege deg får du den første overraskelsen. Du kan bare flytte deg frem og tilbake som på skinner, er det et hjørne du skal rundt, svinger du automatisk. Av og til hører du en ekkel latter, noe som betyr at det er et monster i nærheten. Da må du dra opp pistolen, og skjermen går over til et sikte. Mange av monstrene er usynlige, så du må scanne området før du kan skyte på dem. Så brenner du av så monsterdelene fyker, og jaggu fortsetter de ikke å le mens de eksploderer i en kaskade av stilisert blod også. Guffent.
Spillet har en helt unik stemning, og den er ikke av den koselige sorten. Du sitter hele tiden med en litt uggen følelse, ikke på grunn av monstrene som kommer og tar deg, men fordi totalopplevelsen er så forferdelig rar. Den snåle historien får det til å klø inne i hodet på deg, og den merkelige hjelperen din som stadig vekk detter ned fra taket, hengende i en snor og kledd i et slags grelt bondage-antrekk, er det bare et meget sykt sinn som kan komme opp med.
Alt dette hadde for såvidt vært greit, men det som brutalt dytter hele greia ned under middels karakter er lastetiden. Prisen for den kule grafikken er at Killer 7 laster inn i hytt og vær, og dette bryter opp spillopplevelsen på utilgivelig vis. Stemningen pendler ustoppelig mellom skikkelig guffent og drepende kjedelig, og slikt blir det bare ikke bra spill av.
Men tross alt, er du designinteressert, kan dette likevel være spillet for deg. Killer 7 passer utmerket ved siden av Alessi-korketrekkeren i kjøkkenskuffen, eller strategisk plassert på B&O-anlegget i stua.
TORE SAND
Killer 7
Capcom
Sjanger: Snål action
Plattformer: Playstation 2 og Gamecube