Det er lett å like alle de fire låtene, uten at det er snakk om ei plate som skriker etter å bli hørt eller kjøpt. Musikken til Plutho har en sfære av 80-tallets poprock rundt seg hele tiden.
Hovedlåten er litt i gata til Morten Abel. Med andre ord en slentrende og fengende poplåt med mye farge, detaljer og krydder i seg. En fin melodi. På det neste sporet, Waylon, er rytmene og rytmikken heftigere. Dette utvikler seg videre på Got love to give.
Avslutteren Stone cold kunne vært en av de halvrolige låtene på et album til Foreigner på tidlig '80-tall. Fengende nok. Slik er helhetsinntrykket, også. Trivelig, men ikke særlig oppsiktsvekkende. Men Plutho kan faget godt.
Rune Slyngstad