Mandal: — Åge var et rart vesen. Han lever tydeligvis i bevisstheten til folk lenge etter at han er borte fra skjermen. Jeg var i stua hos folk to ganger i døgnet i fire år, og til slutt oppfattet folk meg som et medlem av familien, humrer Karl Sundby. Det er ett og et halvt år siden han var ute av tv-serien Hotel Cæsar. Likevel er det som pikkoloen Åge de fleste kjenner han. Skuespilleren rakk å være med i rundt 900 episoder av serien.- Hotel Cæsar var en fin arbeidsplass, men jeg måtte videre. Åge kommer aldri tilbake. Den lappen er kastet, lover Karl.De siste to ukene har han underholdt sommergjester og fastboende i Mandal. Forfedrene hans har seilt i samme farvann. De var tatere og omreisende handelsfolk. På Risøbank har Karl spilt dyretemmer i familiemusikalen «Sirkus Gorilla». Når solen gikk ned, tok han fram gitaren og gikk på scenen med forestillingen «Hvit sigøyner», hvor han synger gamle tatersanger og egne viser. - Jeg gjør det i bunn og grunn av respekt for min egen familie. De seilte her nede, forteller Karl og peker mot bølgene som skyller inn over stranden på Risøbank.Skuespilleren er oppvokst på østkanten i Oslo. Hans mor var tater.- Navnet på forestillingen kommer av at jeg er hvit selv, men har svarte aner. Selv om det ikke er så lett å se, gliser Karl.Han forteller at taterne var annerledes. De snakket et annet språk. Det reisende folket solgte spådommer og drev med tradisjonsrik urtemedisin. Taterkvinnene hadde mange barn, de gikk kledd i lange kjoler og pyntet seg med store smykker.- Det er klart de var annerledes. Man skal være annerledes. I dag har vi fått flere nye landsmenn til Norge. Takket være dem har vi fått innført oliven til dette landet. Nye lukter, impulser og tradisjoner er en velsignelse, sier Karl. Som en pastor som taler til menigheten, legger han et ivrig trykk på det siste ordet. Mørk historie

— Jeg ble veldig glad da jeg så at det kom noen tatere til forestillingen. Jeg har hørt at det er et par hundre tatere som bor i Mandal. Det er fint at de tør komme og høre på, sier Karl og nikker så solbrillene rister på nesen.- Hvorfor skulle de ikke det?- Tatere er redde. De er blitt plaget mye. Jeg åpner en luke i historien vår som er mørk og betent. Selv i dag er det mange som ikke tør fortelle at de er tatere, sukker Karl.Selv fortalte han om bakgrunnen sin i dokumentaren «Tadra - i går ble jeg tater», som ble vist på kino i vår. Filmen gir et innblikk i taternes rike kultur og den grusomme behandlingen de fikk av mange nordmenn og norske myndigheter. Karl sier han aldri har opplevd noe vondt forbundet med tateropprinnelsen. - Jeg har vært en heldiggris. Men mange andre er blitt plaget. Taterne ble forfulgt av myndighetene og av kirken. De ble drevet inn i økonomisk fattigdom og psykisk fortvilelse. Taterne ble tvangssterilisert og foreldre ble frarøvet barna sine.Karl er sint. Han er opprømt. Han må ta en pause.- Du skjønner dette rører ved det dypeste hellige i meg. Det er en voldsom historie. Omreisende

Skuespilleren sier han hører hjemme på landeveien. Kanskje er det taterblodet som bruser. Da han var ferdig på teaterhøgskolen i 1975, var han tilknyttet en rekke teatre. Ti år senere valgte han en tilværelse som frilanser, før han startet Karlsvogna Teater i 1992. Siden har han turnert land og strand rundt. Alle forestillingene i regi av teaterselskapet, retter søkelyset mot det søkende menneske som har behov for å møte sin samvittighet.- Jeg prøver ikke å drive et pedagogisk teater. Men jeg liker folk som ønsker å komme videre moralsk. Kanskje jeg kan åpne noen horisonter og bearbeide fordommer? Det er jo derfor jeg driver med teater. Jeg tror på at folk kan bruke teateropplevelsen til noe mer enn bare å bli underholdt, sier Karl.Med en håndbevegelse som bare en pikkolo kan, viser Karl vei til sirkuset. Høyt over tribunen henger vimpler i alle regnbuens farger. Rundt ham løper folk med kabler og teknisk utstyr. Når han er på veien, liker Karl å kjenne at han har muskler i kroppen. Han rigger opp og han rigger ned.- Jeg pleier å si at det er en slankekur å være på turné, men jeg synes det er moro å være med på hele prosessen. Dessuten er vi en fin gjeng som hjelper hverandre, forteller Karl.Det er andre sommeren at musikalen «Sirkus Gorilla» settes opp i sørlandsbyen. Karls samboer, Linda Pedersen er nemlig fra Mandal. Paret har holdt sammen i fire år, både på jobb og privat. Linda er bedriftsutvikler. Karl spriter opp foredragene hennes med skuespill og Linda spriter opp forestillingene til Karl med sang.- Hun er en driftig dame skal jeg love deg. Vi har ekspertise på ulike plan. Å være sammen på jobb og privat fungerer veldig bra for oss. Vi er som jing og jang, smiler Karl. Inspirasjon

Skuespilleren skrev «Sirkus Gorilla» for omtrent ti år siden. Han ble inspirert av én sann historie.- Jeg hadde lest en bok om en amerikansk storviltjeger. Én dag stormet en gorilla ut av bushen og grep tak i geværet hans.Karl løfter armene som om han var et stort lubbent dyr. Passerende badegjester skvetter til.- Gorillaen bøyde geværet . Siden den dagen skjøt ikke jegeren flere dyr. Han bestemte seg for å fotografere dem i stedet. Er ikke det en vakker historie, spør Karl.Stykket lå brakk i skuffen og bare ventet på å bli født.- Da jeg kom til Risøbank for første gang, tenkte jeg at her må det være fint å sette opp Sirkus Gorilla.Karl slår hendene ut og smiler som om stedet er hans egen lille hemmelighet.Rekken av forestillinger i Mandal er slutt. Men sommeren er ikke over.- Å spille her er jo egentlig ferie og rock'n roll. Men jeg har satt av noen dager til å besøke svigers. Deretter skal vi på hytta i Aurskog for å nyte skog og tjern, smiler Karl.I høst skal han spille skurk i musikalen «Annie». Men mest av alt gleder Karl seg til Amanda-utdelingen i Haugesund. Kanskje regissør Karoline Frogner vinner pris for beste dokumentarfilm for filmen «Tadra - i går ble jeg tater».