KRISTIANSAND: An Wei ble hennes navn. Det betyr trøst på kinesisk, og hun ble døpt dagen etter at hennes far ble begravet. Hun skulle være sin mors trøst.Astrid Gro An Wei Jensen (64), gir i disse dager ut boken «Med mor — Fange i Kina 1941-45» på Lunde forlag. Her forteller hun om uvanlige og dramatiske barndomsår - som japanernes fange i konsentrasjonsleiren Weihsien i Kina. For det var i Kina hun ble født, der foreldrene Inger og Gerhard Danielsen var misjonærer, utsendt av Den norske kinamisjon.Men i datterens første leveår ble hennes far skutt av japanske soldater, røvere som hun kaller dem, på en reise i Kina. Og da japanerne angrep Pearl Harbor 7. desember 1941, var krigen mellom USA og Japan et faktum, og det fikk umiddelbare konsekvenser for mor og datter. For nå ble alle utlendinger sett på som mulige fiender, og An Wei og hennes mor ble internert på misjonsstasjonen, senere i en mindre interneringsleir.I mars-april 1943 ble de sendt til oppsamlingsleiren Weihsien, der det etter hvert ble nærmere to tusen internerte utlendinger. Aldersmessig var hele spekteret representert - fra den eldste på over 90 til nyfødte. Totalt 10 nordmenn var det der, både sjøfolk og misjonærer. Leiren hadde tidligere vært en presbyteriansk misjonsstasjon, men i 1943 var det temmelig forfallent etter plyndring og vanstell. Der måtte man bøye seg dypt hver gang man møtte en av de japanske fangevokterne. I boken skriver hun:«Fremdeles får jeg klump i magen av angst når jeg møter en japaner. Da OL ble arrangert i Japan for noen år siden, klarte jeg ikke å følge med på tv. Da jeg så soldater komme bærende inn med flagget under åpningen, sa det stopp, og senere så jeg ikke mer på OL.» Muggent og råttent

Om livet ellers i leiren skriver hun mye, blant annet om hva som var en typisk dagsmeny:«Til frokost fikk vi brød og grøt laget av muggent brød blandet med vann, servert uten melk og sukker. Vi fikk lutou: små tørkede bønner, eller kaoliang. Lunch (hovedmåltidet) besto vanligvis av brød eller stuing - populært kalt SOS; «same old stew», det vil si brød og vann. Av og til hendte det at vi slapp stuingen og fikk litt kjøtt, stekte poteter og sjy. Kjøttet var vanligvis råttent og av ukjent opprinnelse, antakelig hest eller muldyr.»Men hun fikk heldigvis nok kalk - for moren samlet opp knuste eggeskall fra søppelbeholdere og pulveriserte dem.Det var i denne leiren hun så en gutt bli drept på det elektriske gjerdet da han skulle hente en tøyball, og det var her japanske soldater tvang henne til å stå oppreist i timesvis, og her klødde hun seg til blods på grunn av lus. Men her var også søndagsskole, julespill, mye lek, og nye venner. Tilbake til Kina

Hun og en amerikansk jevnaldrende pike ble kalt for tvillinger, «Twin sisters». Sandra het hun, og hun skulle komme tilbake i An Weis liv på en svært spesiell måte - da over en million norske tv-seere fulgte med i programserien «Tore på sporet». Det var i 1997 hun vendte tilbake til Kina og til stedene hun hadde vært som et lite barn. Det hadde hun lenge ønsket å gjøre, men hadde ikke hatt mot. NRKs programleder Tore Strømøy fikk dette året tre henvendelser fra forskjellig hold om denne saken, og for ham og sikkert for mange andre var det helt nytt at det hadde sittet nordmenn i fangenskap i Østen.I boken forteller An Wei Jensen om reisen til Kina sammen med Strømøy og hans tv-gruppe. I den tidligere fangeleiren var det nå bygget en skole for ungdom. I dette området fant hun trappen som hun hadde sittet på som barn og grått så mange ganger: «Her fikk jeg lov å sette meg ned og la minnene strømme på. Så merkelig liten trappen var blitt - eller kanskje var det jeg som var blitt stor? Underlig var det iallfall. På dette området var det nå blitt barnehage. Navnet var Childrens Paradise, av alle ting. Litt av et paradoks.»Sterk er også skildringen av hvordan An Wei Jensen fant fram til farens grav, der hun hadde vært en gang tidligere - ett år etter at faren døde. Tore Strømøy har tidligere skildret dette i sin egen bok, og tv-seere fikk i 1997 selv se hva som skjedde. Det var også i dette tv-programmet at An Wei igjen fikk møte barndomsvenninnen, amerikanske Sandra. Etterpå ble hun og hennes mann med hjem til Kristiansand. Ingen samtaler

Da mor og datter kom hjem til Norge etter krigen, bodde de først et par år i Grimstad hos An Weis besteforeldre. Det var der hun lærte å snakke norsk, før hadde det bare gått på engelsk. På 50-tallet bodde de i Asker, og tidlig på 60-tallet tok An Wei lærerskolen i Kristiansand. Siden ble hun i byen, har vært lærer på Sjøstrand skole i Vågsbygd i mer enn 30 år og har stor familie.Boken har ikke vært lett å skrive, for det var ingen samtaler mellom mor og datter om krigsårene etterpå. Moren døde i 1978, og datteren har i stor grad måttet basere seg på blant annet gamle brev og dagbøker. - Slikt er ikke uvanlig blant dem som har krigsopplevelser. Man snakket ikke om det etterpå, sier hun til Fædrelandsvennen. Men til Grimstads lokalavis snakket moren like etter krigen. Et stort intervju ble det, og det er gjengitt i boken.