GRIMSTAD: Når Frank Mosvold ikke ler høyt, hikstende, hjertelig, bredt, buldrende og særdeles smittende — ja, da kan han faktisk bli veldig sint. Veldig, veldig sint.Det ble han i februar. Og derfor laget han to nye kortfilmer som han egentlig ikke hadde planlagt. Men nå ble det bare sånn.Filmskaperen fra Kristiansand, kjent for filmer med homofili som tema, er i disse dager i Grimstad. På Kortfilmfestivalen vises en av hans to nye filmer. Den andre skal vises neste helg på arrangementet «Skeive filmer» i Oslo.Men først tilbake til februar:- Jeg er medlem av og på en måte oppvokst i Det norske Misjonsforbundet. I februar gikk sentralstyret i forbundet ut og sa at de ville ikke ha homofile som nye medlemmer. Samtidig gikk George W. Bush ut og sa offentlig at homofile ikke får lov til å gifte seg i California. For meg ble dette en tøff måned. Jeg følte at nå går verden bakover, det provoserte meg så sterkt at jeg ville lage film om det.- To meget forskjellige filmer?- Ja, for første gang har jeg vært med på å lage en animasjonsfilm. Dette er gjort i samarbeid med animatøren Tom Petter Hansen som jeg også traff for første gang i februar. Den mannen er jo et geni!Filmen vi har laget og som nå vises i Grimstad, heter Christopher & Gordy, og her har vi lagt oss på en slags «South Park-stil». Dessuten har vi vært inspirert av Michael Moore og hans film, Bowling for Columbine - spesielt den tegnefilmsnutten der. Det har vært kjempespennende og morsomt å jobbe med denne filmen. Her får jeg også anledning til å si alt hva jeg mener om George W. Bush.- Alt?- Ja, alt. Om dobbeltmoralen hans, om krigen i Irak, om behandlingen av homofile og om dødsstraffen i USA. Alt dette i løpet av en liten film på fem minutter. Det er jeg litt stolt over. Animasjonsfilm er helt annerledes enn det jeg hittil har holdt på med, her er det bare fantasien som setter grenser, man kan få all den location man ønsker, både himmel og helvete, sier Mosvold. Menn som kysser

Men mer oppsikt har hans andre nye film vakt, den som skal vises i Oslo neste helg. The Homolulu Show heter den og er bare på ett eneste minutt. Her spiller to av landets mest kjente skuespillere, Bjørn Sundquist og Per Christian Ellefsen, et homofilt ektepar. Det er en slags parodi, der holdningene er snudd opp ned. Alt avsluttes med et kyss, hvilket for tiden er atskillig mer oppsiktsvekkende enn hyppige kyssescener mellom kvinnelige popstjerner på MTV for tiden. En 30 sekunders variant av denne filmen ble sendt til USA for å delta i en filmkonkurranse arrangert av en homofil organisasjon. Oppgaven var å lage en «reklamefilm» for homofiles rett til å gifte seg. Resultatet av konkurransen er ennå ikke klart.- Men i den kortere USA-versjonen fjernet du kysset?- Ja, det er fordi filmen da lettere kan bli vist på amerikansk tv. Amerikanerne er jo litt mer konservative.- Ingen problemer med å få engasjert så høyt profilerte skuespillere?- Ingen. Per Christian har jeg jobbet med tidligere. Bjørn Sundquist kjente jeg ikke fra før, men han sa ja med en gang. Barnefilm-planer

Men det var altså ikke disse to filmene som Mosvold hadde planlagt å bruke tid og krefter på. Egentlig skulle han ha jobbet videre med sitt nye spillefilmprosjekt. Det dreier seg om en barnefilm med manus skrevet av Anne Lind fra Lista, en slags actionfilm som har fått arbeidstittelen «Snille ting». Utviklingsstøtte er gitt fra filmfondet, men det er et godt stykke igjen til finansieringen kan være på plass. - En film uten noe slags homofilt tema?- Ja. Jeg følte meg egentlig ferdig med slike filmer nå. Jeg bruker film til å bearbeide ting som er viktige for meg. I «Snille ting» får jeg mulighet til å bearbeide andre sider ved meg. Den skal handle om to ensomme fosterbarn som sveises sammen til å bli venner, til å bli sosialt akseptert.- Med det etternavnet ditt har det vel ikke vært vanskelig å bli akseptert i Kristiansand?- Som ung var jeg vel ganske ureflektert. Når en vokser opp i en shippingfamilie, da faller det naturlig å gå på handelsgym og siden utdanne seg til siviløkonom. Det gjorde jeg i USA. Jeg var i fire år skipsmegler i New York og London, det var sånn det skulle være.- Men sånn skulle det ikke være?- Nei. Over noen år tenkte jeg stadig mer på hva jeg egentlig ville med livet mitt - om jeg skulle fortsette som skipsmegler - som jo egentlig bare er en telefonselger - og hvordan jeg skulle leve med min legning som få visste om. Jeg fikk ikke brukt mine kreative evner i den jobben jeg hadde.Så tok jeg en ukes feriereise til Hollywood og Los Angeles for å besøke filmskoler, finne ut om dette var noe for meg. I ungdommen var jeg medlem av filmklubben i Kristiansand, og som barn var jeg veldig fascinert av bestefar Torreys store samling av amerikanske underholdningsfilmer i 16 mm format. Men jeg hadde aldri tenkt på dette som et karrierevalg.Det ble fire års filmutdannelse, i 1992 begynte jeg på Loyola Marymont University, og jeg kom ut av skapet. Siden lagde jeg filmer om å komme ut av skapet. Jeg var jo veldig innestengt i skapet før jeg kom til Los Angeles.De første filmene mine var veldig alvorlige, men nå har jeg heldigvis fått evnen til å se humoristisk på det hele.- Hvordan vurderer familien i Kristiansand filmene dine?- Noen ganger har det nok vært vanskelig. De hadde vel gjerne sett at jeg hadde laget noe mer lettere underholdning. På den annen side har de lært å kjenne meg bedre. Det kan være litt smertefullt, men likevel være fint. Knyttet til Kristiansand

Hvis alt går i orden, er det meningen at Frank Mosvolds planlagte spillefilm skal tas opp i Kristiansand.- Jeg har veldig lyst til å filme i Kristiansand, hele livet mitt er jo knyttet til denne byen.Selv kunne jeg godt tenke meg å flytte tilbake. Jeg har snakket med andre filmregissører fra byen som mener det samme. Filmby-planene høres spennende ut, og selve byen har utviklet seg enormt - med både Quart og Sørlandets Kunstmuseum, for å nevne noe. For tiden har vi en Stavanger-bølge i norsk film. Stavanger er faktisk blitt kul, masse filmtalenter er dukket opp der. Jeg skulle ønske vi kunne få til noe tilsvarende i Kristiansand.- «Kule Kristiansand» som nytt slagord i stedet for «Ja. Vi er kanskje litt bortskjemte»?- Nja. Hva med «Kristiansand rocks»?svein.h.moe@fedrelandsvennen.no