Dette er prosjektet til franske Anthony Gonzales. Han var på Hove også i 2009:

— Jeg likte meg da. Denne gangen blir det antagelig enda bedre, sa Gonzales tidlig i settet.

Han fikk så rett. For det var noe helt annet denne gangen. Så mye større, så mye bedre. Både låtmessig, lydmessig og visuelt.

Årets dobbeltalbum fra M83, ”Hurry Up, We’re Dreaming”, har fått superomtale overalt. Derfor var det knyttet store forventninger til konserten på hovedscenen. Gonzales, hans sangere og musikere innfridde og forsynte seg kjapt av alle prikkene på terningen.

Noen ganger er begrepene pretensiøst og ambisiøst negativt ladet når vi snakker om musikk. M83 drar slikt inn til en positiv seier.

Ektespilte instrumenter mikses med synthcollager og rytmemaskiner. Dynamikken er påfallende og gripende.

Fra rolige partier til et inferno av lyd. Stillhet, så eksplosjon. Röyksopp har forsøkt seg på noe lignende med stort hell. M83 gjør det enda bedre. De er lyden av 2012. Flere av låtene i det timelange settet hadde en sakral tone. Andre steder rådet melankolien. Gjerne avløst med spretten elektropop. Sammen med musikken skapte lyseffektene et inferno av følelser og glede. Avløst med tristesse nå og da. Ikke rart at filmprodusenter elsker dramaturgien i musikken til Gonzales.

Etter konserten på Hove, er det veldig mange andre som gjør det også.