— Jeg har aldri hørt om ham, men han var åpenbart en naturens dikter. Og så er han født her, sier du?
Crawford har akkurat lest seg gjennom noen sider av den engelske oversettelsen av Scotts mest berømte bok, "Kilden".
— Kan du ikke fortelle litt mer om ham? Det er tross alt ikke hver dag jeg får vite at en berømt forfatter er født i huset mitt! sier hun, og kikker på portrettet av dikteren som så dagens lys her i 1874.
Det er langt fra 14 Derby Street i Edinburgh til presteboligen i landlige Høvåg og idylliske "Maagereiret" på Tromøy, hvor Scott tilbrakte så mange år. Det er langt på mer enn én måte. Men det var her, i en travel og skitten havneby på andre siden av Nordsjøen, Gabriel Scott Jensen ble født for snart 140 år siden.— Jeg kan bare tenke meg hvordan det må ha sett ut her på den tiden. Det var nok ganske annerledes. Men dette er definitivt det samme huset, for det ble bygget før Scott ble født, sier Crawford.
Mistrivdes
Kanskje skrek han da han ble født, og helt fornøyd skal han visstnok ikke ha vært før han satte føttene på norsk jord over sju år senere. For unge Scott mistrivdes i Storbritannia.
— Gabriel likte seg ikke i hverken Skottland eller England. Han fikk ikke utfolde seg slik han ville, og hadde knapt et tre å leke i så lenge han bodde der, sier Sven Kåre Larsen.
Den tidligere journalisten fra Kristiansand har vært redaktør og skribent i Treskoposten, medlemsbladet til Gabriel Scott Selskabet, og kan det meste om forfatteren med omkring 60 bøker på samvittigheten. Han sier Scotts år i Storbritannia er ikke like godt dokumentert som tilværelsen i Norge.
— Men vi vet at han ble litt til overs i foreldrenes travle hverdag. Han var full av spillopper, men fikk sjelden muligheten til å slå seg løs, sier Larsen.
Dels skyldtes dette at dagene bar preg av representasjon, etikette og plikter, dels fordi omgivelsene besto av murhus og betong. Naturen, som Scott senere omfavnet og hyllet så ofte, glimret med sitt fravær.
Kunstskole
Det var i 1873 Scotts vordende og nygifte foreldre, Svend Holst Jensen og Caroline Schytte Jensen, ankom den travle havnebyen Leith (som nå er en forstad til Edinburgh). Han var på vei til sitt virke som den andre sjømannspresten i den første norske sjømannskirken i verden.Selv om det gamle kirkebygget i 25 North Junction Street fortsatt står der, er det helt andre aktiviteter som foregår her nå. Sjømannskirken solgte bygget for 30 år siden, som nå huser en skole for kunstnere.
— Her lærer studentene blant annet tegning, maling og samtidskunst, sier administrator Lynsey Connachan ved Leith School of Arts, og prøver å forestille seg hvordan livet må ha vært bak murveggene i kirkebygget på Scotts tid.
Ifølge Connachan bruker det norske samfunnet i Edinburgh fortsatt kirken ved spesielle anledninger, selv om kunstskolen har hatt tilholdssted her siden 1988. — Bygget har hatt en rekke eiere etter at Sjømannskirken solgte det, men likevel var det i mange år faste søndagsgudstjenester her. Nå er det imidlertid mer sporadisk og ved spesielle anledninger, sier Connachan.
20 begravelser daglig
Da Sjømannskirken ble bygget i 1865 ankom 500 norske skip havna i Leith årlig, så behovet var vel begrunnet. Og ingen var bedre skikket til jobben som sjømannsprest enn Svend Holst Jensen, skal vi tro Truls Erik Dahl, forfatteren av Scott-biografien "Et levnetsløp" fra 1998.— Holst Jensen hadde nok en kolossal stor intellektuell kapasitet, og alt tydet på at han sto foran en lysende karriere. Dette skulle bare være begynnelsen, sier Dahl.
Men tilværelsen i Leith skulle ikke bli lett for den lille familien. Ifølge Dahl slet presten etter hvert med psykiske problemer, og begynte med årene å tvile på sitt kall.
— Noen fryktelige stormer tok livet av hundrevis av sjømenn utenfor den skotske kysten vinteren 1876/77, og det gjorde spesielt sterkt inntrykk på ham. På det verste måtte han begrave opptil 20 sjømenn om dagen. Han opplevde mye trist i jobben, og ble nok rett og slett depressiv, sier Dahl.
Med dette som bakteppe vokste Gabriel opp, ofte med barnepiken som eneste selskap.
Scott i hylla
- Jeg skal lese "Kilden" når jeg kommer hjem til Kristiansand!
Både stormene og Sjømannskirken er mye omtalt i historiske bøker på det lokale biblioteket i Ferry Road, bare et par hundre meter fra Leith School of Art. Men selv om de har hørt om den norske forfatteren med skotsk bakgrunn her, har de ingen av bøkene hans i hyllene.— Nei, dessverre. Heller ikke har vi litteratur spesifikt om Scott her, selv om det kanskje kan finnes relevant materiale hvis man leter godt, sier Katie Swann, leder av filialen i Leith.
Hun setter derfor pris på at Gabriel Scott Selskabet forærte biblioteket et eksemplar av "Markus – The Fisherman", den engelske versjonen av "Kilden", oversatt av forfatterens barnebarn, Jan Scott.
— Tusen takk, nå har vi endelig en Scott-bok å låne ut, sier Swann.
- En ny historie
At Philippa Crawford i Derby Street blir første låntaker er ikke utenkelig. Hun er selv en kjent kunstner i hjemlandet, og kunne tenke seg å vite mer om Scotts forfatterskap.
— Vet du omdet finnes flere bøker av ham på biblioteket? spør hun når Fædrelandsvennen besøker henne senere på dagen.
Hun prøver å se for seg hverdagslivet her, slik det må ha fortonet seg i Victoria-tiden.
— Huset mitt har liksom fått en ny historie å fortelle nå, sier Crawford.
Til London
En historie å fortelle hadde også Gabriel Scotts far, og han dokumenterte den delvis via "innberetninger" han førte som en del av arbeidet i Sjømannskirken. I den første, fra 1877, skrev han blant annet om smerten han opplevde i forbindelse med de nevnte stormene som rammet så mange familier i området.
Han ble året etter beordret til den nyåpnede sjømannskirken i London, men heller ikke her fikk unge Gabriel utløp for sin barnlige eventyrlyst.
— London var bare en større utgave av Leith, og like kjedelig, sier Truls Erik Dahl.
Faren, som en stund ble nevnt som et biskop-emne, ble stadig mer desillusjonert, og det gikk så langt at han til slutt måtte fratre stillingen i London.
Endelig i Norge
Høsten 1881 sto familien, som nå talte fem, på norsk jord, nærmere bestemt Hurumlandet. Først i desember 1882 gjorde familien sørlendinger av seg, da faren ble sogneprest i Høvåg.Allerede før han hadde sett foreldrenes fødeland, var Gabriel henrykt over at familien skulle til Norge.
— Foreldrene hadde nok fortalt mye om landet, og var utvilsomt gode formidlere, for Gabriel gledet seg til å reise fra England, sier Dahl.
Kontrasten til Scotts tilværelse på andre siden av Nordsjøen, var formidabel.
— Da han kom til Norge, ble det rene vårslippet, og han tok igjen for alle tapte barndomsår, sier Sven Kåre Larsen.
- Ser skotsk ut
Hverken han eller Truls Erik Dahl tror Scott returnerte til Storbritannia.
— Nei, det tror jeg ikke, og det har i hvert fall ikke jeg funnet bevis for. Han reiste mange andre steder, blant annet trivdes han godt i en liten tysk by ved navn Dinkelsbühl, hvor han oppholdt seg mye. Men han likte seg jo verken i Skottland eller England, sier Dahl.
I 14 Derby Street kikker Philippa Crawford på bildet av Scott igjen.
— Du vet, han ser veldig skotsk ut. Kjølig og avmålt på utsiden, men kreativ. Vi skotter er kjent for vår kreativitet. Han var nok en typisk skotte ... ja, til og med navnet er jo skotsk!