Når Frank Aarebrot forteller den norske krigshistorien på 200 sider, er det så vi hører den niktoinru stemmen gjennom boken. Professoren fra Bergen er en enestående muntlig formidler, og har mye av det samme drivet når han skriver. Selv om dette er fortellingen om Norge under siste verdenskrig, sper han på med personlige anekdoter og trekker linjer til årene både før og etter krigen. Og la det være sagt , analogiene han trekker til vår tid er ikke alltid like flatterende. Den skjebne jødene ble utsatt for da norske politifolk skysset dem om bord på Donau 26. november i 1942, er en av krigens mørkeste stunder, men, som Aarebrot skriver, konspirasjonsteoriene om jødene lever i beste velgående den dag i dag.
Aarebrot forsøker å forstå krigen og landssvikoppgjøret både ut fra samtiden og hvordan det fortoner seg for oss i ettertid. I dag reagerer vi på at norske politifolk til hest sørget for at de tyske troppene ikke ble hindret da de marsjerte nedover Karl Johan den 9. april, men det er et uttrykk for den usikkerheten som rådet der og da. Slik står paradoksene i kø.
Han gjør rett i å minne om at landssvikoppgjøret både var urettferdig og tilfeldig. En stor motstandsmann som Oliver Langfeldt fikk kjeft så det svei da han gav ut «Dømmer ikke» i 1948, en bok som sterkt kritiserte landssvikoppgjøret. Milorg-helten ble ikke med i Norsk Krigsleksikon, så sent som i 1995. Noen ganger har vi god hukommelse i denne nasjonen. Men, legger Aarebrot lakonisk til, det viktigste var at vi fikk et oppgjør. Langt på vei kan det ha forhindret en sterke gatas justis. Men de store gikk fri!
Det er også viktig for Aarebrot å si noe om Nord-Norge, en landsdel som har fått altfor lite anerkjennelse for sin krigsinnsats. Den dårlige behandlingen av våre krigsseilere får også plass i Aarebrots fortelling. Nå skal Stiftelsen Arkivet gi dem et digitalt monument.
Frank Aarebro t lider av akutt komma-forvirring, ellers har han det meste. Boken er en fin og lettlest innføring i et dystert tema.