Han har en fantastisk stemme. Pål Rake bruker den for det den er verdt. Høyt og lavt; i fasett og i mørk melankoli.Artisten fra Egersund, og med mastergrad i popmusikk fra musikkonservatoriet i Kristiansand, skaper spennende musikk på sitt debutalbum. Han har et ben i visesangen og et ben i elektronika-sjangeren. Pål Rake velger selv å kalle det visedøb, for å forklare miksen av viser og dubstep.
Noen vil huske ham fra musikkonkurransen The Voice. Han fikk en andreplass der i 2013 med Espen Lind som mentor. Nå er han endelig ute med sitt debutalbum, som inneholder åtte låter som tikker inn på drøyt 25 minutter. Lengden er med andre ord bare så som så, men her er noen skikkelige godbiter.
Det gjelder først og fremst åpneren «Eigarøys kyst», som er en finfin ballade som begynner rolig, bygger seg opp, og som tas ned igjen mot slutten. Dynamisk og elegant gjort. Det bobler og koker på mange av de andre låtene; både på «Byen er blå» og på «Rutine». Sistnevnte er ikke særlig lystig tekstmessig, men er likevel besnærende nok i form og stil.
Pål Rake tar visesangen et steg videre. I stedet for å bruke akustisk gitar, kjører han og hans medhjelpere på med elektroniske elementer og tidvis svulstige arrangementer. Lovende og helt ålreit, men her er ikke mange nok sterke melodier til at det holder helt ut.