Han hadde nok ligget lenge oppe på rommet sitt og ropt på meg. Det pleide han å gjøre når det var noe. Likevel våknet jeg ikke før nå. Han hadde kommet inn på rommet, og sto ved enden av dobbeltsengen med den ene hånden opp foran fjeset. Bare silhuetten var synlig i lysstripen som falt inn gjennom døråpningen.

— Far, sa han.

— Far, æ har vondt, sa han.

Og så krøp han opp i sengen, den lille tassen, opp langs beina mine. Han la armen om halsen på meg, og krøllet den lille, myke kroppen sammen mot brystet. Jeg bredte over ham. Lenger nede i gaten hørte jeg en bil parkere. Dørene ble åpnet og lukket, og noen snakket dempet. Gutten sparket de bare føttene mot magen min og gråt:

— Far, æ har så vondt.

— Så, sa jeg. Det går nok over.

Jeg var kald på føttene og på nesen, det var vinter. Jeg strøk hånden over ryggen hans, utenpå dynen. Det knitret i dunene. Han roet seg litt, og jeg dormet nok en stund. Da jeg kom til meg selv, skrek han høyt og sparket meg i magen.

— Er du kald? spurte jeg.

— Nei, sa han, æ har vondt, au!

— Hvor? spurte jeg.

— Inni øran, sa gutten.

— Har du så vondt i ørene, sa jeg.

— Nei, ikke øran, inni øran, au au, inni øran, sa gutten.

— Så så, sa jeg.

— Nei, sa gutten, d’æ vondt langt inni skolten.

— Stakkars gutten min, sa jeg.

Jeg kjente at jeg hadde drukket tidligere på kvelden . Ikke så mye, men noen øl var det blitt etter at gutten var i seng. Nå svømte det rundt inni meg, i magen og i hodet. Jeg satte meg opp med ryggen mot veggen, uten å tenne lampen. Omtåket som jeg var, følte jeg at jeg befant meg i en snøhule, eller et slags hi. Det var isende kaldt. Kroppen var treg og stiv. Lenge satt jeg slik og bare stirret inn i mørket. Jeg åpnet munnen for et gjesp, men det kom ikke. Gutten hadde kavet seg helt inn i dynen, hvor han nå lå i en bylt og skrek:

— Far, åhå, au au.

Selv om gråten ble dempet gjennom dynen, ble jeg slått av at det kunne være så mye lyd i de små lungene. Utenfor gikk vinden i kast og fikk vindusrutene til å vibrere. Av og til knaket det i veggene, langt inne i tømmerverket.

— Vi får vel se litt på deg, sa jeg til gutten.

Jeg slo på nattbordlampen og presset øynene sammen mot det plutselige lyset. Gutten gjemte seg.

— Kom frem nå, så skal vi se på deg, sa jeg, og dro forsiktig i dynen.

Han stakk hodet ut.

— Åhå, d’æ så vondt, sa han.

— Vi får gå ut på badet og se i lyset, sa jeg.

Jeg reiste meg og gikk over det kalde gulvet. På badet skrudde jeg på springen og lot vannet renne til det var blitt varmt. Så fylte jeg vasken og fuktet fjeset. Det hjalp litt. Vannet surklet høylytt nedover rørene da jeg dro ut proppen. De siste dråpene ble sittende i hårspiralen som lå i sluket.

— Kom ut i lyset så skal vi se på deg, ropte jeg inn til gutten.

Idet han kom tassende, fikk jeg det for meg at det var noe galt med hodet hans, at kraniet var større enn det skulle og kanskje en tanke skjevt. Men det må ha vært innbilning. Han så opp på meg med trekantede øyne og mumlet:

— Au. Inni øran. A-ha-hau.

Han strakte de små armene opp og rundt hodet, som for å holde det sammen. Jeg la en hånd over pannen hans. Det var tydelig at han hadde feber.

— Vi må vel ta en tur på legevakten med deg, sa jeg.

— Nei, skrek han opp. Nei, ikke vakten!

— Så, sa jeg. Legen er snill.

— Legen æ dom, sa gutten, æ vil ha hostesaft.

— Hostesaft er når du er forkjølet, sa jeg.

Så bar jeg ham med opp på kjøkkenet og spurte om han var sulten. Selv om han sa nei, smurte jeg to brødskiver, men jeg fikk ikke i ham noe. Jeg spiste den ene selv og kastet den andre. Gjennom kjøkkenvinduet så jeg månen henge lavt over hustakene. Den var stor og gul, og manglet bare litt på å være fullkommen rund.

— Se, sa jeg. Fullmåne.

Men han ville ikke se.

— Æ æ forkjøla, sutret han. Æ vil ha hostesaft.

— Far! skrek han.

Jeg sukket og kikket inn i kjøleskapet.

— Vi har ikke hostesaft, sa jeg.

Etterpå fikk jeg på ham klær og en stor lue, og så kjørte vi. Frostrøyken fra pusten vår la seg som dugg over frontruten. Selv om det ikke hadde snødd ennå, var det glatt på veiene. Jeg har drukket, tenkte jeg, jeg burde ikke kjøre. Gatelyktene blaffet opp idet de gled forbi over oss. Gråten til gutten hadde mildnet til et monotont åååååå, som ikke skiftet stemmeleie, det hørtes ut som om bilduren var tostemt, bare avbrutt av at gutten trakk pusten eller at jeg skiftet gir. På et avsidesliggende busstopp sto en ung mann ubevegelig ved siden av en parkert bil. Han glodde inn mellom trærne, men snudde seg brått og så forskremt på oss da vi passerte. Jeg måtte blunke konstant for å holde meg våken i den tørre luften fra varmeapparatet. Nærmere byen kjørte en bil forbi i stor fart og skrenset idet den vred seg inn foran oss. Jeg saktnet farten, og igjen minnet jeg meg selv på at det var glatt og at jeg hadde drukket.

Litt etterpå rundet vi en sving, og på sletten foran oss var det politikontroll. Bilen som hadde kjørt forbi oss sto i veikanten, og en politidame i sjokkgul refleksvest snakket med føreren gjennom det nedrullede vinduet. Gutten er syk, tenkte jeg, jeg var nødt til å kjøre. Men jeg visste at de ikke kom til å godta det. To politimenn sto i veikanten, klare til å vinke meg inn. Den ene hoppet opp og ned for å holde varmen. Jeg saktnet farten, men av en eller annen grunn lot de meg passere.

Månen hang lavt i synsfeltet vårt hele tiden. Den lyste opp skyene rundt seg og lignet et stort, gult hull som hadde åpnet seg i den blåsvarte himmelen. Et lite sekund syntes jeg at jeg kunne kjenne gravitasjonen dens på kroppen. En sinnssvak tanke. Under den reiste de mørke fjellene seg i relieff mot himmelen, linjene var takkede av grantrær. Gutten satt med hodet lutende fremover og holdt for ørene: åååååå. Han trakk pusten: åååååå.

Legevakten lå i et gammelt mursteinsbygg. Gaten var folketom, med unntak av en mann med sixpencelue, som sto og ropte dempet til en kvinne på en balkong noen etasjer ovenfor. Mens jeg gikk rundt bilen og hjalp gutten ut, så jeg at kvinnen gikk inn og lukket døren. Mannen ringte på noen ganger, men ga opp. Han begynte å gå bortover fortauet mot oss, og sto ved inngangen til legevakten da jeg kom med gutten i armene. Skiltet med det røde korset kastet et matt lysskjær nedover den slitte mursteinsveggen og ut på asfalten. En katt pilte inn under en port og ble borte.

— Syk? spurte mannen med sixpencen lavt.

Han sto slik at han sperret veien for oss.

— Ja, mumlet jeg.

Han strakte armen ut mot gutten, mot den store dusken i luen hans.

Jeg vred meg unna.

— La være, sa jeg.

— La vær! sa gutten.

Mannen trådte til side med et sørgmodig uttrykk i fjeset. Han var rød på ørene. I et kryss lenger borte begynte plutselig trafikklysene å pipe.

Foran inngangen til legevakten snudde jeg meg og så ham rusle bort mellom gateveggene. Han ville vel bare være hyggelig, tenkte jeg.

— La vær! ropte gutten etter ham.

— Så, sa jeg.

Vi gikk inn.

Det luktet nye sykkeldekk i venteværelset. I det ene hjørnet satt en gammel mann med sammensunket fjes. Ellers var vi de eneste.

— Er du fyk, ftakkarf liten, sa den gamle mannen lespende.

Gutten nikket. Vi hadde satt oss lengst mulig unna ham, men nå kom han bort og slo seg ned ved siden av. Det luktet urin av ham. Han hadde slitte cordbukser på seg, og hvit hud lyste gjennom en rift ved hoften.

— Nei, det er ikke godt å være fyk, sa han. Den fykdommen kunne vi klart off uten.

Han fortsatte å småprate til gutten. Eller var det til meg? Jeg vet ikke. Iblant hostet han høylytt. Det var overdrevent varmt i værelset. Gutten hadde fått røde flekker på kinnene etter å ha vært ute i nattekulden. På veggene hang to-tre ubestemmelige bilder i klipsrammer.

— Æ vil ha hostesaft, sutret gutten.

Jeg klappet ham på kinnet og ble skremt av hvor varm han var.

Døren gikk opp. En mann med plaster på haken gikk gjennom rommet og forsvant. Assistenten, som var en ung kvinne, kikket inn til oss og sa:

— Bare et øyeblikk.

— Du kan gå før meg, sa den gamle mannen da hun hadde lukket døren. Jeg lar alltid de fmå gå foran.

Gutten vendte seg bort og klynket dovent med hodet mot armen min . Han var lei av å høre på den gamle, som bare presset seg tettere og tettere på oss.

— Du lurer vel på hva fom feiler meg? spurte mannen.

— Det er få mangt, det.

Han åpnet neven som han til nå hadde holdt knyttet.

På håndflaten lå det fem lange, grå tenner, som han stirret nærmest vantro på. Men så lo han kort og harkende, lukket neven og ristet så det skranglet.

— Det er få mangt fom feiler off alle, sa han.

Jeg snudde meg bort. Jeg hadde fått gåsehud.

Legeassistenten kom og erklærte at det var klart. Mannen vinket oss foran, og jeg tvang meg til å vri hodet og gi et slags nikk til takk.

Gutten så mindre ut enn han pleide, der han satt foran legen og klamret begge hendene til setet på stolen sin. Han hadde begynt å gråte mer aktivt igjen. For andre gang denne natten fikk jeg inntrykk av at hodet hans var unaturlig stort.

— Hostesaft, mumlet han.

— Har du så lyst på hostesaft, sa legen, og lyste ham inn i øret. Vi får se etterpå om vi har noe.

Han bøyde guttens hode over på siden og lyste ham inn i det andre øret.

— Æ må spy, sa gutten, og før noen av oss rakk å reagere, hadde han kastet opp i fanget til legen, pølserester fra middagen. Legen fór opp, det rant nedover frakken. Assistenten laget mye oppstyr med å få tørket ham og trøstet gutten. Jeg hjalp til så godt jeg kunne. Det luktet pølser i hele lokalet.

Da undersøkelsen var ferdig, forklarte legen at gutten måtte på sykehuset for å kontrolleres. Ikke at han trodde det var noe farlig, sa han, men man kunne aldri være sikker nok, og det var jeg jo enig i. Det som gjorde meg bekymret, var at han rådet meg til å dra med det samme.

På sykehuset var jeg til stede og trøstet gutten mens de tok forskjellige prøver av ham. Etterpå sovnet han, og de sa at det var best om jeg gikk hjem og la meg. De kunne ikke vite noe før neste morgen uansett, da skulle de ta flere prøver. Før det var det ingenting jeg kunne gjøre. Mens de snakket til meg, så jeg månen gjennom vinduet. Igjen fikk jeg denne tåpelige følelsen av å kjenne den trekke på meg, og jeg gyste der jeg satt og nikket hjelpeløst.

Så var jeg i bilen igjen. Denne gangen alene og med enstemt motordur. Det var begynt å snø i store, lodne flak, og jeg måtte kjøre svært forsiktig. Snøteppet lå urørt over veien, gult i lyset fra gatelyktene. I utkanten av byen traff jeg på mannen med sixpencen igjen. Han sto stille i veikanten, med hendene dypt i lommene. Jeg stoppet bilen og gikk ut. En hund gjødde et sted i nærheten, men det var umulig å avgjøre hvor det kom fra. Mannen stirret ned på bakken foran seg, og jeg så at det var et avtrykk der, en nesten igjensnødd snøengel. Først trodde jeg han hadde laget den selv, men så la jeg merke til sporene som førte bort fra engelen og oppover gaten.

— Han holdt på å fryse ihjel, sa mannen. En ung gutt.

Jeg svarte ikke. Snøfillene la seg over øyevippene mine og gjorde blikket uklart. En gatelykt lenger nede i veien slukket plutselig. Uten et ord sto vi og så engelen viskes ut. Snart var den helt borte, snøteppet lå like jevnt her som ellers. Mannen med sixpencen hutret.

— Skal jeg kjøre deg noe sted? spurte jeg. Eller kanskje jeg får by deg på en kopp kaffe?

Han nikket.

— Takk, sa han.

— Jeg kan kjøre deg hjem etterpå, sa jeg.

Jeg børstet snøen av frontruten, og så satte vi oss inn. Mens vi kjørte sluttet det å snø.

— Det er fullmåne i morgen, sa mannen, og nikket mot himmelen hvor månen igjen var kommet til syne.

Han spurte ikke om gutten. Jeg sa heller ikke noe, og resten av turen kjørte vi i taushet. Da vi var fremme spurte jeg om han var sulten. Han svarte ja, og jeg varmet noen middagsrester fra dagen i forveien. Selv mistet jeg matlysten da pølselukten bredte seg i kjøkkenet. Mannen spiste. Etterpå traktet jeg kaffe til oss. Da jeg åpnet kjøleskapet for å finne fløte, oppdaget jeg en flaske hostesaft som sto skjult i et hjørne. Så lette jeg altså ikke godt nok, tenkte jeg, og seg sammen på en pinnestol. Kjøleskapdøren ble stående på klem, og det durte mykt der innefra.

Mannen drakk av kaffen.

— Jeg hadde også en liten gutt en gang, sa han.

Han tok en slurk til. Han sa ikke mer.

Da han hadde drukket opp, kjørte jeg ham hjem. Det var et godt stykke.

Etter å ha steget ut av bilen, bøyde han seg inn igjen og sa:

— Tusen takk, det var snilt av deg.

Så lukket han døren.

Jeg ble sittende og se etter ham. I stedet for å gå gjennom porten ved huset hvor han hadde sagt han bodde, begynte han å rusle nedover gaten. Først nå la jeg merke til at han ikke hadde sixpencen på seg lenger. Jeg kunne ha åpnet døren og ropt etter ham, men jeg gjorde det ikke. I stedet så jeg bare på ham i speilet til han forsvant rundt en sving.

Da jeg var hjemme igjen, var jeg så trett at jeg ikke orket å rygge bilen inn i garasjen. Jeg lot den stå ute i veikanten, til tross for at den sikkert ville være begravd i brøytefonnen neste morgen. Føttene sank dypt i snøen da jeg gikk over gårdsplassen. Jeg kom inn i entreen, låste og lente pannen mot døren. En hel stund ble jeg bare stående slik i mørket med øynene lukket. Jeg orket ikke tanken på å gjøre noe som helst. Først da jeg endelig hadde slått på lyset og skulle henge jakken fra meg, oppdaget jeg sixpencen. Den hang på en knagg helt for seg selv. Jeg så lenge på den før jeg tok den i hånden. Den var dryppende våt.