Kvitnes har hatt det travelt de siste årene. Veldig travelt. Aktivitetsnivået har sikret ham storsalg, solid konsertoppmøte og noe som har nærmet seg klippekort på norsk radio. Fullt fortjent unnet han seg en pust i bakken og oppladningen av batteriene har endt i ”Tid for latskap”. Et album som stort sett har fått landets plateanmeldere til å trille femmere med terningene sine. I sin meget underholdende blogg erklærte han for en måneds tid siden at den nye plata er de ”beste jeg har gjort”. En måned senere er han like fornøyd.

– Det er mitt mest fullendte og mest homogene album. Det er mye med denne plata, sier han.

Låtskrivingen og innspillingen var preget av ro og fred.

– Jeg satte strek etter en lang turné og hadde ingen ting på tapetet. Jeg hadde ingen tidsfrister og lot sangene komme. Så samlet jeg guttene og lot dem være med på å yte sitt til sangene. Derfor er det et mer bandsound på platen denne gangen, sier han.

Gutta

”Guttene” han snakker om er backingmusikerne i bandet Gutta på dekk, nærmere bestemt Freddy Holm, Tor hauge, Terje Støldal og Terje Norum. De har fylt på lydbildet der det trengtes, men har også holdt igjen det det krevdes.

– Jeg brukte mye tid på å ta fjerne ting fra sangene. Alt trenger ikke være så komplisert, forklarer han.

Platetittelen ”Tid for latskap” kom naturlig. For Kvitnes er nemlig latskap er et positivt ladet ord.

– Latskap betyr tilstedeværelse. Det handler om å finne tilbake til hverandre. Samfunnet er tross alt bygget på at folk har funnet sammen.. De siste årene har vi sett en enorm økonomisk vekst, og skyggesiden av dette er at stadig flere blir ensomme, sier han.

Sommer

Haldenseren Kvitnes har laget en plate der sommer, sol, stemning i båt og på bryggekanten er stikkord. Som han selv sier i den nevnte bloggen: ” Her i Norges eneste sydstat er vi priviligerte når det gjelder vær og føre. Vi burde kanskje begynne å plante palmer? ”

– Det er en sommerplate. Det handler om å ta vare på det at noe er deilig.

– Men i tillegg til ”Tid for latskap” handler det vel litt om ”Tid for nostalgi” også?

– Hehe. Joda, men jo eldre man blir jo mer har man å se tilbake på.

Radio

Det kan på mange måter synes som om Kvitnes har greid å knekke radiokoden. Spesielt etter utgivelsen av ”Bare vente litt på sjelen” i 2004 begynte norske radiokanaler for alvor å legge sin elsk på haldenseren. Om det er noen spesiell radiokode han har løst er han ikke nødvendigvis enig i.

– Jeg har nok heller knekt koden med meg selv. Jeg gikk tilbake til norske tekster og konsentrerte meg om å være den jeg er. Klart man av og til lurer på om man har gjort noe feil tidligere, men jeg fant ut at det handler om å være trygg på den man er, sier han.

Han tror heller ikke at publikum i andre og ofte kaldere deler av landet har problemer med å forholde seg til tekstuniverset hans i ”Norges eneste sydstat”.

– Det er lettere for folk å identifisere seg med noen som har en geografisk forankring. Folk kjenner igjen røtter, sier han.

Sangene

Da Kvitnes fikk det første eksemplaret av den nye plata i neven kom han med følgende lett vemodige kommentar i bloggen sin: ”Nå får disse sangene nye hjem der ute i verden. Håper det går bra med dem.”

– Er sangene som barn man leverer til første dag i barnehage eller skole?

– Eller som barn som reiser hjemmefra. Når jeg gir ut plate er ikke sangene mine lenger. De tilhører publikum.

– Tenker du på at lytterne kanskje legger andre ting i sangene dine enn det du tenkte?

– Det spiller ingen rolle. Jeg vil at folk skal få et personlig forhold til dem.

Vekke sola

På åpningslåten og singlen ”Ut å vekke sola” aner man konturene av et slags supergruppe i norsk countryinspirert rock. Kvitnes har nemlig fått med seg Jonas Fjeld og Aslag Haugen på hvert deres vers.

– Jeg satt og skrev sangen og tenkte at den skulle være en enkel og glad liten vise. Så tenkte jeg at ”nå skal jeg jaggu spørre Aslag og Fjeld om de vil være med”. Jeg skrev et vers hver til dem og hadde dem i tankene da jeg skrev. Da ble det jo vanskelig for dem å si nei, humrer han.

– De ble nesten bondefanget?

– Hehe. Jeg ser mer på det som en lissepasning.

Her er videoen til den musikalske lissepasningen: