Kunstnere: Regien Cox, Håkon Henriksen og Tony Higginson.

Hvor: Kristiansand Kunsthall 01.02.— 09.03.2014

Higginson har sal 1 , og har laget utstillingen "Sight of Change" som består av gamle og nye arbeider satt sammen til en installasjon. Inntrykket av at dette er mer eller mindre uferdige verk og skisser styrkes på denne måten, og er nok en god ide. For det er vanskelig å orientere seg og finne sammenhenger og linjer i utstillingen. Det er kaotisk mengde informasjon som er smlet her. Alt spriker og fremstår mer som forsøk og forberedelser enn ferdige arbeider. Det er et hav av referanser i utstillingen. Det går fra Ikaros til Elvis, fra Leonardo til Warhol, den franske revolusjon til paven osv. En haug med referanser, men uten at de er noe mer enn akkurat en referanse. Jobs bok og jomfru Maria møter Yves Klein surrealisme møter minimalisme, men alt virker vilkårlig. Det oppstår ikke nye sammenhenger.

En referanse er å sette kunsthistorien, eller hva de nå måtte være, i spill på en måte som gjør at det kommer en ny erkjennelse ut av det. Det er ikke det som skjer i disse arbeidene. Her fungerer det som innfall. Kvaliteten er også vekslende, fra det ganske tette og fine "Cliometric Revolution" via det ubehjelpelige "Earth Cosmos godess" Til det meningsløse "Skin Presentation Unframed". Det er flere gode anslag her, men de drukner i mengden.

Øivind Brune viser 35 grafiske arbeider i kuben og i vandregangen. Bildene viser stort sett mennesker på stranden, mot en rett horisont, under en mørk himmel. Mennesker som sitter eller står, går, griller eller fotograferer. Alle har noe vemodig og tomt over seg, som om de er dypt ensomme. Bildene er enkle, men når man bruker litt mer tid på dem så vokser de. En serie på tre bilder; "Indianere", viser en gutt i korte bukser med fjær på hodet slenger seg i et tau, står stille eller henger i en gren. Han leker, men ikke med noen. Her blir enkelheten og det som ikke vises et bilde på en barnlig melankoli.

Regien Cox viser "Winnowing sky travellers" i sal 2. Elleve gamle sementblandere er bygget om, dekorert og gitt ny funksjon i dette sympatiske prosjektet. Med presisjon, merkelige møter og rare konstruksjoner blir dette en underlig utstilling. Betongblanderen er en enkel maskin som kun skal gjøre én ting. I møte med alle de ulike tingene Cox fester til dem, monterer inni eller i forhold til dem, så blir de som hele verdener med et mystisk innhold. En har fått en mengde små hull i seg som lyser som en stjernehimmel. Inne i en annen er det som et landskap som roterer. En er dekket med sommerfugler mens en stakkar er pyntet med blonder og hengt opp i taket. En er blitt som en planet for en mengde små pingviner som står tett i tett. Andre, små runde objekter henger fra taket som planeter.

En garasjeport er blitt brodert med korssting, og en annen er blitt et bylandskap. Denne måten å endre kjente gjenstander på, gjør at vi opplever dem på nye måter. Her er også malerier, materialbilder og tegninger. Mange med betongblanderen som motiv. Betongblandere som her får egne personligheter og metafysiske kvaliteter. Alle grepene er nennsomt og presist utført, noe som ytterligere understreker kontrasten til de grove maskinen. Dette er et elegant, godt tenkt og gjennomført prosjekt.

Av habilitetsgrunner skriver jeg ikke om Håkon Henriksens utstilling.