Sjanger: TV-SERIE
Regi: Simen Alsvik og Øystein Karlsen
Manus: Anne Bjørnstad & Eilif Skodvin, Thomas Solli og Jadranko Mehic
Premiere: onsdag kl. 21.35 på NRK1
Faktisk har han, etter bare to TV-sesonger, rukket å etablere seg som Gudbrandsdalens egen don. Og det som i utgangspunktet var en snodig «spin-off» av «The Sopranos», er blitt norsk TVs mest bemerkelsesverdige suksess. Til og med i USA har «Lilyhammer» fått et stort publikum.
Så har da også serien fått et stadig mer internasjonalt tilsnitt. I sesong 3 går det i både forsikringssvindel på Lillehammer, prostitusjon i Oslo og narkotikahandel i Rio de Janeiro. Persongalleriet er dessuten blitt mer og mer eksotisk. I tillegg til de allerede etablerte bygdeharryene, møter vi denne gangen alt fra litauiske menneskehandlere til tibetanske sherpaer.
En annen forandring siden oppstarten, er at «Lilyhammer» knapt kan sies å være en serie for hele familien lenger. I tråd med at handlingen er blitt mer burlesk, er også humoren blitt grovere og volden styggere. Særlig det siste er det vanskelig å se at serien tjener på. Den er, når alt kommer til alt, for en «buskis»-komedie å regne, og i «buskis» blir ikke folk grisebanket med balltre.
Til gjengjeld fremstår «Lilyhammer» mer vellaget nå. Tempoet er høyere og timingen bedre. Dessuten har serieskaperne sluttet å overforklare alt som skjer. Og jo bedre vi blir kjent med de faste karakterene, jo festligere blir det å følge dem.
I det sesongen begynner, er Torgeir (Trond Fausa Aurvåg) fremdeles umiskjennelig Torgeir. Men Roar (Steinar Sagen) skal gifte seg med en brasiliansk skjønnhet og eks-NAV-ansatte Jan (Fridtjov Såheim) har konvertert til islam. Og Frank — som selvsagt har geipen og den gamle «Sopranos»-parykken på plass - blir skutt.
I det hele tatt: Ting bare fortsetter å balle på seg. Og som helhet blir «Lilyhammer» stadig bedre. Nå mangler i grunnen bare litt finjustering av balansen mellom folkelig humor og røffe gangsteropptrinn.
Anmeldelsen er basert på de fire første av i alt åtte episoder.