5

Gå i bokhandelen og plukk opp en bok av Sara Stridsberg, les en vilkårlig side. Jeg unner alle den opplevelsen! Bildene flommer ut og slår om seg, handlingen drives fremover i ulykker uten noen gang å riktig ende, og selv om enhver forfatter vel er utstyrt med god fantasi, er Stridsbergs av en helt egen beskaffenhet. Skriften danner et mønster det knapt fins maken til, krappe vending overrasker i annenhver linje, og likevel har det en overordnet, behagelig helhet, noe å holde fast ved, begi seg hen til.

darling river.jpg

Forfatteren balanserer på line mellom sødmefylte klisjeer grov originalitet. Kirsebærrøde lepper, svarte sommerfugler og skittent undertøy – Stridsberg forfører oss med mytene, forbannelsen og dekoren knyttet til unge, misbrukte jenter, til falne kvinner, til syk kjærlighet – og så tenner hun på. Jeg elsker det, jeg hater det, det treffer og treffer og treffer noe i meg som opprører så sterkt fordi jeg er jente, kvinne, menneske, fordi jeg alltid har følt at Lolita angikk oss og stadig gjør det, hun går på repeat, og at disse skikkelsene man helst vil gi til hundene – og blikkene som lider, begjærer, og kontrollerer dem likeså – egentlig fortjener stor, stor plass. Hos Stridsberg får de det. Jeg sier "de" , for her fins det flere skikkelser, og jeg er ikke sikker på hvor mange. En av dem er den innburede hunnapen som vitenskapsmannen forsøker lære å tegne med kullstift. Jeg tror de alle er bilde på noe mer, eller minner slik minner fremstår når tiden har lagt et dust slør over dem, et slør de trenger igjennom tvert. Eller er det slik verden faktisk oppleves for en som blir revet opp fra barnesengen, matet med sovepiller og tatt med ut på nattlige tokter hele barndommen, over i voksenlivet, i et liv som mangler overganger?

Lille Lo og faren kjører hvileløst langs nedbrente skoger, tar opp prostituerte langs veien som faren elsker med mens han møter datterens blikk i bakspeilet. Ved mudderelva tar Lo imot sine egne elskere, og når hun kommer tilbake, syk, beruset og ødelagt, steller faren henne i barnesengen, kler henne i for små kjoler. Himmelen er enten vidåpen eller er lav og klaustrofobisk, men dagene er aldri rent onde. For i det onde finnes drømmen; med feberen kommer også alltid fantasien.

"Jeg eldes, jeg drømmer, jeg glemmer å leve ." Barnekvinnen er for evig dømt til å være ung og gammel, isolert, avkuttet fra det andre kaller virkelighet. I skogen henger faren opp den flyktede morens hvite kjoler og lærer datteren å skyte gjennom dem med gevær. "Darling River" er en vond og vakker bok som deprimerer og inspirerer på samme tid.