Manus : Madonna, Alek Keshishian
Sensur: 11 år
Egnethet: Ungdom/voksen
Selveste Madonna prøver her, i en britisk produksjon, å blåse liv i den gamle romansen mellom King Edward den 8. av Storbritannia og den to ganger skilte amerikaneren Wallis Simpson. Forholdet mellom den fikk Edward til å abdisere i 1936, kort tid etter giftet de seg. Men England — Kongehuset, statsministeren etc. - tilga dem aldri, de levde resten av deres i utlandet som en slags hyperberømte snyltere på kontinentet. Edward døde i 1972, Wallis Simpson i 1986, begge ligger begravd ved Windsor Castle i England.
Madonna prøver å etablere en parallell-historie gjennom en ung kvinne ved navn Wallis. Hun lever i en ulykkelig ekteskap med en psykiater. Den historien er ytterst uinteressant i seg selv. Som parallell-historie fra våre dager - eller er det en form for kongruens Madonna tilstreber? - er det søkt, affektert og iblant på grensen til det latterlige.
Regimessig har filmen en gjennomført abrupt form, stilen er ofte pompøs, med et tordenvær av pompøs musikk. Madonna søker tydeligvis å få oss til å kjenne stor medfølelse med Wallis. Det får hun ikke til. Sluttsummen blir, neida jeg har ikke tenkt å si dritkjedelig, man er da godt oppdradd, jeg sier uengasjerende.
Men Andrea Riseborough likner på Wallis Simpson, det skal filmen ha.