Flink med popen

Fint, pent, søtt, pyntelig og fengende. Det er definitivt gode nøkkelord for å beskrive innholdet på dette albumet.Frida Amundsen har vist sitt gode sangskrivertalent tidligere. Radiohitene «Closer» og «Rush» er to av dem. Marit Larsen og Lene Marlin er andre norske artister som er så gode til å skrive og skape besnærende og enkle poplåter som det er lett å like med én gang, og som er ålreit å høre på omtrent hundre ganger til.

Alt er likevel ikke bare enkelt og lett her . Den over seks minutter lange og nakne pianoballaden, «I Don’t Understand», viser at Frida Amundsen har lyst til å ta et steg ut av de enkle popøvelsene med en litt dypere og mer innstendig formidling.

Det er den siste låten her ; på hennes andre album. Svenske Simon Nordberg er med som produsent. Han er med på å få fram toner som ikke er for billige og enkle, men heller ikke så vanskelige at det bremser for Amundsen sine muligheter for høy rotasjon på radio.

Høydepunktene er «Shut My Eyes», med sitt hardtslående refreng, sammen med den slepne og stilige, «What If». Den smådramatiske «One More Fight» er en annen vinner. Stort sett hele veien er Frida Amundsen flink med popen sin. Uten at det tar helt av.