Det var god grunn til å la seg henfalle under støyteppet til Serena Maneesh sin debutplate i 2005. Søskenparet Emil og Hilma Nikolaisen har sikkert en god forklaring på at det tok så lang tid å lage oppfølgeren, men straffen de får for å vente så lenge er at de ikke høres så relevante og tidsriktige ut som for fem år siden. Emil Nikolaisen er en smarting. En tøffing og en stilig figur. Det kan ingen ta fra ham. Og han og resten av bandet kan lage støyende og pågående rock nesten like bra som forbilder som My Bloody Valentine, The Stooges og Sonic Youth.
Det låter fett, og det er lett å la seg imponere. Men under den sterke og autoritære overflaten finner vi bare sånn passe gode låter. Her er mer stil og sjangertricks enn sterke melodier som høres ut som noe unikt fra Serena Maneesh sin side.
Ådne Meisfjord fra 120 Days har nå blitt fast medlem, uten at det betyr så mye fra eller til. Dette er et bra album, men det er kanskje på tide at Emil Nikolaisen bruker rockegeniet i seg til å skape noe som høres ut som hans eget verk, og ikke på noe som mange rockeband og artister har gjort før ham.