Historia om det nye namnet er bok nummer to i Napoli-kvartetten til forfatteren som gjemmer seg bak pseudonymet Elena Ferrante. Romanen begynner der hvor den forrige sluttet; hovedpersonene er ikke lenger barn, men unge kvinner.

Selv om livet ofte er kjipt, trått og vanskelig, beskriver Ferrante det med en livsbejaenhet som man sjelden ser maken til nå til dags. Hovedpersonenes vilje til livet, nygjerrigheten og kunnskapstørsten deres er forfriskende. Romanen myldrer av liv.

Jeg skrev det samme om bok nummer en, Mi briljante venninne, og det gjelder i denne også: Man kan levende se for seg Napoli og Ischia. Gatene, rommene, strendene, kjøttvarebutikkene. Når man begynner å lese, er det som å trå på italiensk jord.

Likevel er det ikke det som er det beste med denne romanen, men skildringen av karakterene, relasjonene mellom dem og vennskapet mellom hovedpersonene. Også dette fortelles om med stor troverdighet og tyngde. Faktisk er både denne og Mi briljante venninne noe av det beste jeg har lest om vennskap mellom to mennesker.

Her er et utdrag: «Men ho hadde merka det like frå den augeblinken eg stod framfor henne, og no risikerte ho bråk med arbeidskollegaer, og bøter, for å forklare meg at eg ikkje hadde vunne noko som helst, at i verda var det ingenting som skulle vinnast, at livet hennar var like fullt av varierte og tåpelege eventyr som mitt, og at tida ganske enkelt flaut av stad utan noka meining, og det var fint berre å sjå kvarandre no og då for å kjenne den vanvitige lyden av hjernen til den eine gi vanvitig gjenlyd i hjernen til den andre.»

En hører fra tid til annen de verste litteraturkritikerne si at ingen skriver store romaner lenger, men det er ikke sant. Elena Ferrante gjør det. Dette er vakkert, dette er grunnen til at man leser, dette er det litteratur skal være.

Til sist vil jeg si noe som kanskje kan virke overflødig nå, men som jeg synes er verdt å nevne likevel: Kristin Sørsdal har gjort en svært god oversettelse til nynorsk. Språket flyter lett og fint, det er en fryd å lese.