Novellemesteren Kjell Askildsen holder stilen. 19 år er gått siden forrige bok fra hans hånd. «Jeg skriver ikke mer», har han sagt i intervjuer. Men så har han altså hatt noe liggende, skrevet mellom 1998 og 2004, og Torleiv Grue og Terje Holtet Larsen har medvirket til at den alltid så selvkritiske Askildsen har valgt å publisere 12 noveller på til sammen et hundretalls sider. Det er bare å takke og bukke. Det er blitt enda en samling med nydelige perler, fantastisk velformulerte små fortellinger om tilsynelatende bagateller. Men så rommer disse så ubegripelig mye menneskelig innsikt. Har man hørt Askildsen lese selv, så klinger hans stemme med når man leser disse tekstene. Den samme knappe stilen, de korte og ytterst presise setningene, det komprimerte og litt tørre uttrykket — alt er der, og hver eneste novelle har noe vesentlig å si om menneskesinnets uransakelige veier.
Hamsun ønsket seg dette for litteraturen i 1890: «Vi fikk erfare litt om de hemmelige bevegelser som bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen, den fornemmelsenes uberegnelige uorden, det delikate fantasiliv holdt under lupen….», og disse krav innfrir Akselsen med den største eleganse.
Som her for eksempel: «Og så tenkte jeg: Hva vet hun om meg som jeg ikke vet at hun vet?» Slik heter det i Martin Hansens utflukt som handler om hva man vet og ikke vet om hverandre i et forhold. Den irrasjonelle angsten for å bli avslørt kan være plagsom nok, selv om man strengt tatt ikke synes man har for mange hemmeligheter.
Eller denne: «Jeg har vært i fire bisettelser eller begravelser før, men aldri så tidlig på dagen som denne. Jeg var i fars, for han døde før mor, og jeg var i den for mors skyld. Jeg var ikke i mors, for hun var jo død. Jeg orket ikke, jeg var så glad i henne». Så mye sagt med få ord.
Og så da elegansen: «Hun stod foran ham, med et mer uttalt kroppsspråk enn tidligere. Og da hun omsider snudde seg og gikk, tok hun språket med seg over gulvet».