En snau time varer forestillingen Nå. Fire medvirkende beveger seg i hele det store rommet og utnytter salens kvaliteter som gammel gymsal. Laura Christina Brøvig Vallenes er i rødt, Morten Liene i mørke bukser og hvit overdel, de to musikerne, Thor Kvande og Trygve Tambs-Lyche, i mørke dresser. Rødt, hvitt og sort. Først bevegelse til kraftige trommerytmer. Så tale til trommerytmer: Hun visste at noe kom til å skje, sier han. Talen drukner i akustikk og tromming. Han tar det en gang til, tydeligere, langsommere. Noe om en storm som er i vente, hun er på ei øy og vet at noen sjøfolk kommer til å bli borte på havet, hun går på kro og bestiller flesk og øl nok til drikke seg full, forteller han. Omrammet av denne fortellingen — den kommer igjen til slutt, og da er det Han som visste at noe kom til å hende - skjer det et spill mellom mann og kvinne, mellom sort og rødt og hvitt. En kjønnskamp? Spillet mellom de to utvikler seg på det store gulvet, et gulv med streker som ikke må overskrides? En dukke får liv, hvit, med vinger. En Ikaros? Eller en sjel? Handler det om å våge å fly, eller om å kunne eller ikke kunne fly? Fear of flying? Hun bokser, oppviser ferdigheter i kampsport. Han også. Seirende nyter de begge seg selv, slikker seg selv, slikker egen svette under armene, dyrker seg selv. Han berører, berøringen blir aggressiv. Aggresjonen blir voldsommere, men rettes nå mot boksetreningssekken som først henger ned fra taket, siden legges på gulvet og blir hans lem, kjempelem. I neste omgang skyves gymsalens hest og bukk over gulvet, til orgeltoner, og et avgjørende øyeblikk inntrer når hun proklamerer at Vi må nok dele oss inn i to grupper. De to sortkledde legger hvite dresser ut på gulvet, sterile antrekk av den typen som brukes ved kjemi-ulykker eller for å hindre bakteriespredning. Hun får flere av dem på seg, står i bro og kler dem av en etter en, som om hun går ut av sin egen balsamering.Til slutt ligger 11 hvite dresser som lik (?) på gulvet. Det hele er over.Jeg opplever sterkt at Loop Loop Loop denne gangen har latt seg fascinere av den gamle gymsalens mange muligheter, uten helt å vite hva de vil med bruken av disse mulighetene. Forestillingen gir mange serier med gode og sterke bilder, men har ikke stoff til å fylle verken tiden eller rommet den foregår i. Det blir for mye bevegelse og handling uten retning. Dermed blir forestillingen uforløst, men av den grunn ikke uvesentlig som eksperiment i en utvikling. TEATERLoop Loop Loop: NåEkserserhuset,Kristiansand.Emil Otto Syvertsen