OSLO: Denne uken fikk 29 år gamle Roger Fuglestad fra Farsund Aschehougs debutantpris. Han fikk den for det som er kalt et poetisk protestbrøl av en diktsamling. Samlingen er på bare vel 50 sider. Den heter «Scelus — en hentydning», og er trolig en av de minst «moterikige» tekster som er kommet ut i Norge på lange tider. - Både Aschehoug-prisen og mottakelsen av diktsamlingen kom nokså uventet på meg. Jeg hadde heller ikke forventet så mye fokus på meg som person. Til å begynne med var det litt morsomt, men ganske raskt følte jeg at det var helt feil. Det tok bort oppmerksomheten rundt teksten, litteraturen. Slik er det blitt i dag. Forfatteren som produkt er viktigere enn tekstene de skriver. Det er bare å nevne fenomenet Mads Larsen og hans «Pornopung».Vi møter Roger Fuglestad i en gammel byleilighet med adresse Mosseveien innunder Ekebergåsen i Gamlebyen i Oslo. Han har utsikt både til Gamlebyen med Middelalderparken og klosterruinene, og det kaotiske jernbane- og havneområdet der han om noen år kanskje kan skimte Norges nye, finkulturelle katedral; operabygget. - For meg er Oslo det eneste stedet jeg kan bo i Norge. Jeg har en viss tilhørighet til Farsund, der jeg ble født og bodde til jeg var fem. Senere flyttet vi til Kristiansand, og så til indre Agder. Nærmere bestemt Byremo som jeg slett ikke lengter tilbake til. Det har noe med mentaliteten å gjøre. Dette sneversynet som gjør at folk er mer opptatt av hva andre måtte mene enn det saken dreier seg om. Denne dobbeltmoralen der det meste er sort/hvitt - enten gå på fylla eller i bedehuset.- Hvor havnet du?- Ingen steder. Min ulykke var at jeg verken var interessert i fyll og fest eller i bedehuset. Jeg var utenfor det meste. Det var da jeg for alvor begynte å lese. Veien inn i litteraturen måtte jeg finne sjøl. Jeg leste store mengder, hele spekteret fra antikken til europeiske og norske klassikere og samtidslitteratur.- Hva fant du i litteraturen som du ikke fant i Byremo?- En slags stemning, en refleksjon over det å være menneske. Jeg fant ikke så mange svar, men desto flere spørsmål. Og ikke minst; jeg skjønte at de tankene jeg gikk og balet med var delt av andre. Det var viktig for en tenåring. Litt hjalp det da Roger begynte på Hornnes Landsgymnas og traff disse «gale» setesdølene. Deretter ble det fire års studier ved Høgskolen i Telemark i Bø der han gjorde unna engelsk, historie og norsk. Hovedfaget i norsk tok han på Blinderen. Annerledes Mykle
— Jeg valgte Agnar Mykles noveller som hovedfagsoppgave. I novellene fant jeg en annen Mykle, en slags varhet og språklig knapphet som står i sterk kontrast til det jeg vil kalle «myten om Mykle», det erotiske og selvbiografiske i romanene hans. - Hvorfor gikk det helt galt med Mykle på slutten av hans liv?- Jeg tror rettssaken tok knekken på ham. Han taklet ikke sitt store ego kombinert med den voldsome kjendisfaktoren og presset. - Og nå er det din tur til å bli kjent på parnasset?- Som sagt tidligere har denne personfokuseringen vært en blandet fornøyelse. Jeg forsøker bevisst å holde meg unna de tette miljøene, også de litterære. Kanskje er jeg blitt litt innadvendt.- Er det pressens «skyld» at forfatterne får mer oppmerksomhet enn deres verker?- Nei, media følger bare opp. Jeg mener hovedårsaken ligger i markedsliberalismen, der inntjening og kortsiktig oppmerksomhet teller mest. Tidligere trodde jeg forlagene var med på dette, men jeg har nå sett at de fleste av dem er meget opptatt av å holde katedralens fane høyt i forhold til børsen. Noksagtenes tyranni
— Likevel har du sagt at det er «noksagtene og reality-menneskene» som dominerer debatten fremfor tenkende mennesker og forfattere{hellip}- Ja, i dag holder det å kunne sitere Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen for å bli akseptert. Det er all right at de store massene er interessert i den slags. Det som ikke er all right, er at det er disse menneskene som er de ledende, mens de intellektuelle er skjøvet til side. I dag må man helst opptre naken på tv for å få oppmerksomhet. Se på oppstyret omkring Mads Larsen og hans «Pornopung», eller Henrik Langeland og hans «Wonderboy», Åsne Seierstads bok har jeg ikke orket å ta fatt på. De som burde ha fått oppmerksomhet, er folk som den glimrende essayisten, forfatteren og gjendikteren (Sapfo) Svein Jarvoll, og den litterære avantgardisten Ole Robert Sunde. Begge er mer eller mindre tilsidesatt i norsk offentlighet. - Hvorfor har det skjedd?- Vi har kanskje for mange moderne akademikere. For femti år siden var det et krav at en norsk-lektor skulle ha lest alle Ibsens verk. I dag er det nok med et eneste Ibsen-stykke for å bli lektor. Forflatningen er ikke bare tabloidismens, men også akademikernes feil. Svimeslåtte lektorer
— Du er selv lektor{hellip}- Ja, jeg underviser på Uranienborg skole. Det er virkeligheten som tvinger meg til det. Jeg må jo ha en inntekt. På sikt håper jeg å kunne slutte og leve av å skrive.- Trives du ikke som lærer?- Møtet med elevene kan være interessant. Men mange av lærerne, kollegene, er relativt banale. Om de en gang har hatt evner, blir de raskt sløvet av maskinlivet i skolen, der all kreativitet forsvinner i veileder-rollen. Lærerne blir sittende og surmule over geitosten og diskutere hvor mye man skal diskutere. Det er virkelig synd at det faglige forsvinner i dagens skole. Alt det man har lært er ikke viktig lenger. De gamle lektorhaukene har falt svimeslått til jorden, og synes å være ute av stand til å reise seg igjen. Mot forflatningen
— Og alt dette protesterer du mot i diktsamlingen din, «Scelus - en hentydning»?- Ja, det er forsøk på å skape motvekt mot forflatningen. Jeg er enig i at den nok kan være vanskelig. Jeg har benyttet meg av både bibelvers, etymologiske ingredienser og elementer av gamle tekster, som er nokså forskjellig fra normalspråket. Jeg vil helst ikke tolke mine egne tekster, men kan si så mye som at det er en protest mot samtiden - også i selve formen - med en klar bevegelse bakover i tiden - mot noe mer substansielt, for å si det sånn. Jeg vet ikke om jeg har funnet noe svar - dette er jo bare en hentydning - men jeg mener helt klart det finnes en del sannheter som bare kunsten kan formidle og som ikke kan gripes med politiske eller økonomiske verktøy som rår i dagens samfunn. - Prøver du å påvirke gjennom litteraturen?- Så innbilsk er jeg ikke at jeg tror jeg kan forandre verden. Men jeg ønsker å være en liten stemme som peker i riktig retning. Jeg tror dessuten at samfunnet vårt ville blitt bedre dersom vanskelige bøker hadde fått mer oppmerksomhet. Jo enklere, jo større løgn. Det er det vanskelige som bringer oss til en større sannhet. Keiko i Aftenposten
— Det motsatte av dagens tabloidisering, altså?- Ja, personlig opplever jeg å leve i et samfunn der jeg føler meg tilsidesatt. Det er lite å hente i mediene og den offentlige samtale. Jeg må selv bygge opp det jeg trenger. Som en Dag Solstad føler jeg meg i eksil. Selv en seriøs avis og bauta som Aftenposten begynner å slå sprekker. For meg var mye tapt den dagen Norges største seriøse avis slo opp «Keiko» på førstesiden. - Hva gjør du med det?- Jeg leser istedet tidsskrifter og nisjeaviser som Prosa, Samtiden, Syn og Segn, Morgenbladet, Dag og Tid, Nytt Norsk Tidsskrift og den danske Weekendavisen. - Hva er forskjellen?- Disse publikasjonene gir meg fyldigere og lengre artikler som avspeiler flere nyanser, refleksjoner og resonnementer. Sier dikteren som ikke lengter tilbake til Sørlandet, og som allerede har klar en ny diktsamling, en oppfølger til debutboken. Og som nå vil satse helt og fullt på forfatterskapet.