Kriminologen Kjersti Ericsson (f. 1944) har tidligere utgitt en rekke diktsamlinger og romaner. Nå er hun aktuell igjen med romanen Hjemkomst. Handlingen i romanen kretser rundt den unge kvinnen Emilie og hennes engelske ektemann Jack. Begge er idealister og ønsker å gjøre verden til et bedre sted å leve. En slik idealisme finner de en glimrende anledning til å sette på prøve da de i romanen blir bestyrere av et overgangshjem for tyskerbarn like etter andre verdenskrig. Romanen skildrer parets mange utfordringer med å pleie barna, finne skikkede adoptivforeldre, det norske samfunnets fordommer mot tyskerbarn og den norske stats ansvarsfraskriving overfor barna. Med dette virker det som om romanen er et forsøk på å gi historiens tapere en oppreisning ved å se historiske hendelser fra deres perspektiv. Fiksjonsteksten skal derfor skildre et mulig historisk forløp. Men i stedet for å sette i stand en fiktiv rekonstruksjon av historiske hendelser mener jeg forfatteren har overforenklet og banalisert fortiden i romanteksten. For barna har ingen egen stemme i romanen. Deres atferd og følelsesliv tolkes kun gjennom Emilies perspektiv. Det er utelukkende Emilies sukkersøte og inderliggjorte forhåpninger til disse barna som gjennomsyrer romanen. Et korrektiv til denne altoppslukende naiviteten kommer imidlertid til syne i karakteren Martin Rørvik. Fra sin posisjon som medarbeider for Røde Kors i etterkrigens Tyskland, beskriver han krigsbarnas nød uten å nødvendigvis drukne i følelser, og dette tilfører romanen et minimum av seriøsitet.
Jeg vil si det så sterkt at det var en fysisk påkjenning å lese denne romanen. Jeg ble nærmest pinlig berørt over hvilke banaliteter fortellerstemmen tillot seg å servere. Dette gjelder i første rekke fortellerens trang til å dynge ned teksten med trivialiteter som handler om renhold, mat og tekstiler. Men en blir også lammet av formuleringer som at ordet Lebensborn-hjem er som en «hakekorsformet sædflekk» eller at barna i palestinske flyktningleire «stammer fra døde flykaprere og terrorister».
Til sist vil jeg nevne at da jeg leste romanen Austerlitz (2001) av W.G. Sebald, fikk jeg et langt mer inngående innblikk i hvilke prosesser som former krigsbarn under den andre verdenskrig. Denne romanen er et eksempel på en god roman om krigsbarn, mens Ericssons roman er et eksempel på hvordan en ikke burde skrive slike romaner.
Kim Bredesen
**BOK
Hjemkomst**
Forfatter: Kjersti Ericsson
Roman
Forlag: Oktober