**TEATER
William Shakespeare: «Hamlet»**
Regi: Alex Scherpf
Agder Teater, Fjæreheia
Med Janne Formoe (Ofelia) vakkert dandert på bassengkanten, Lars Funderud Johannessen som en ytterst korrekt hvit-dresset Horatio, Henrik Rafaelsen (Hamlet) skulpturert som Rodins ”Tenkeren” øverst oppe i amfiet i åpningen, senere med ”Å være eller ikke være¿ ” så absolutt i scenens ytterkant, Knut Walle som innpåsliten, småklossete og fornøyelig Polonius og altså en virkelig mestrer av det store formatet etter mange år med intimteater i Ny-Hellesund, og med Göran Forsmark (Gyldenstern) og Rolf Degerlund (Rosenkrantz) som noe i retning av Pippi Langstrømpes Dunder-Karlsson og Blom – det hele satt i et interiør vi aldri har sett maken til i Fjæreheia: Et vakkert, sterilt og godt bevoktet mafia-funkis-hus som slottet, omgivelser med bilvrak som mer enn antyder gravplass og forgjengelighet, og altså dette innbydende bassenget – har denne oppsetningen ingredienser og kvaliteter som hver på sitt vis bidrar til å gjøre den severdig.
Lyden, og dermed bruken av musikk, både originalkomponert og ”lånt” fra hist og her, er imponerende. Ikke minst oppmickingen av skuespillerne, denne gang slik at lyden kommer derfra som skuespilleren står. Kostymene er utsøkte i sin modernitet som samtidig spiller på tradisjoner i Shakespeare-faget. Med andre ord: Hamlet er satt i en ramme som er både innbydende, fascinerende og helhetlig, med en masse vellykkede detaljer.
Han er kanskje mildere, litt rundere i kantene, denne sørlandske prins Hamlet, som martret av hat og nag til slutt tar livet av sin fars bror og morder, og under veis sprer død og fortvilelse blant både venner og fiender. Han går inn i vanviddet med de blødeste konsonanter, han blir helt og offer i ett og samme nå, han får tilskuerens sympati samtidig som han gir seg hen til de mørkeste krefter av hat.
Ikke minst gjør humoren, som får lov til å spille ut i denne oppsetningen, Hamlet i Fjæreheia til noe i retning av underholdning – også. Visst fins humoren i Shakespeares tekst, men den må hentes frem igjen etter som århundrene legger sitt vitenskapelige støv over de dyptpløyende tekster. Skal jeg være litt uhøytidelig kunne jeg tenke meg å si det slik: Denne ”Hamlet” er blitt en slags syntese av Shakespeare, ”Kuler i solnedgangen” og ”Pider Ro”. I alle fall har den gjenklanger av mange av de produksjoner Alex Scherpf har hatt fingrene i gjennom de senere års teaterhistorie i Kristiansand, både før og under hans sjefsperiode. Dessuten har den, både åpenbart og uttalt, gjenklanger av hans virkeår ved det samiske teatret i Kautokeino og hans oppsetninger av det samme stykket i is-globen i Jukkasjärvi og i Tromsø. Resultatet av alle disse påvirkninger er strålende. Ikke minst har Scherpf satt sammen et ensemble som både i samspill og hver for seg fyller det store formatet fullt ut, enten det nå er de allerede nevnte eller Marius Lien, Eindride Eidsvold, Anitta Suikkari, Ole Geir Feste, Jan Ø. Fjeldal, Per Kullerud eller Ann Ingrid Fuglestveit. Og dansere i flott koreografi fyller rollen både som ånder i dødsriket og skuespillertrupp som gjester slottet.
Det er blitt sommerteater: Spektakulært, spennende – og altså morsomt, midt i alle myrderiene. På tross av kraftige kutt i teksten står en kjernehistorie om maktkamp, svik, kjærlighet, hat, hevn og tragedie igjen og gir publikum en ekte Shakespeare-opplevelse.
