Erlend Ropstad ble nominert til to Spellemannpriser i fjor. Neste år bør han få både den ene og andre prisen.

En av de beste tekstforfatterne i dette landet er Stein Torleif Bjella. En annen er Erlend Ropstad fra Vennesla. Det er en opplevelse i seg selv å høre på tekstene hans og hvordan han og musikerne vever og meisler rundt dem og pakker dem inn med akkorder, spill og vokalharmonier.

Sarkasme og ironi er vanskelige øvelser. Ropstad får dette til, pluss mye mer. Noen ganger nører musikken og arrangementene opp under teksten som på «Jeg er en av de», mens andre steder framstår melodiene som en kontrast til innholdet i lyrikken. Uansett valg og finesser er dette et album som vokser for hver høring. Erlend Ropstad har med andre ord levert sitt beste album med «Her om natta». Hans fjerde, og hans andre på dialekt. Han er like god som svenske visesangere som Cornelis Vreeswijk, som han omtaler på åpneren «Vise om Sverige». Teksten har ordspill og finurlige drypp som gjør dette til en av albumets mest fargerike viser.

Låten «Idiot» forteller om en mann som erkjenner den vanskelige øvelsen det er å banke på ei dør der jenta han er interessert i befinner seg i huset. Ropstad sine tanker om hvordan han forestiller seg det er ikke bare fornøyelig; det er også en erkjennelse om hvor spesielt livet kan være når følelsene er sterke og hjertet banker.

Tittelkuttet er rocka og skeiv låt om hvordan det er å være helgepappa med barn både i Oppdal og i Oslo. Snakkesyngingen til Ropstad blir pakket inn med støyende gitarer a la The Pixies med et fengende refreng.

Her er egentlig ingen svake og uvesentlige låter. Ropstad er full av kreativitet og skaperkraft. «Du skulle ha dansa» er noe som Bob Dylan kunne ha gjort på en god dag. Med «Elisabeth» forteller at han at det ikke er lett i en visefolkrocklåt som er med på å skape variasjon på det tre kvarter lange albumet. «Sorgenfri» er ei rolig og sart vise som kommer veldig nært lytteren med Hanne Kolstø på harmonivokal.

Når den skurrete «Vintervindene» avslutter det hele er det lett å slå fast at Erlend Ropstad har gitt verden sitt beste album til nå. Det er noe med det å synge dialekt. Nært og sterkt.

Erlend Ropstad dro til Silence studio i Värmland i Sverige for å lage dette albumet. Her er han like god som de beste svenskene.