GRIMSTAD: Å gjøre dette stykket, så tettpakket av tekst og innhold som det er fra Ibsens hånd, til severdig utendørs sommerteater, er en bragd. Nær to timer varer det, takket være at tekstmengden er kuttet med omtrent det halve, nennsomt utført av Bjørn Hemmer. Resultatet er blitt to svært intense timer. To timer hvor man umiddelbart virvles og vikles inn i et Ibsensk univers som nok er både tungt og alvorlig. Likevel er det lett å følge med. Man gripes, man fanges, man drives inn i moralske dilemmaer i det man konfronteres med denne kompromissløse presten, han som krever «intet eller alt». Så kan man bruke de 20 minuttene på veien nedover til Fjære kirke til å diskutere — enten med hverandre eller med seg selv - hva er rett, og hvem har rett av disse figurene, Brand eller prosten og fogden, eller Agnes der hun som i en visjon taler fra det høye. Og her er stoff nok til å grunne lenge.

«Brand» er stykket som på mange måter er Ibsens gjennombrudd som dramatiker. Presten Brand vil reformere menneskeheten ved å stille krav om helhet i alle livets forhold: «Det, som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt». Gjennom å etterleve dette skal menneskene bli i stand til å reise seg i frihet og stolthet. Mennesket skal finne tilbake til sin adelstilstand. Ved å våge å satse på det man tror på, kan man beseire «akkordens ånd» og bli fullt og helt seg selv. Agnes, som først er Einars kjæreste, blir besnæret av Brands kompromissløshet og mot, og gir seg hen til ham. Og han krever alt av henne. Både deres barns liv, og hennes eget. Til slutt vinner han en stor menighet, men da de skjønner hans absolutte krav, vender de seg fra ham og går tilbake til kompromissets vei, til fogden og prostens trygge lære. Brand selv omkommer i et snøras.

I Stein Winges regi kastes publikum ut i dramaet fra første øyeblikk. Svimlende høyt oppe på fjellskrenten begynner det, og nok en gang gjør rappellering nedover stupet sin umiddelbart gispende virkning. Fjellsiden er kledd i hvitt - i tråd med snøen og isen som omtales i stykket. «Iskirken» er der hele tiden, i Franck Evins delikate lysdesign, med sin isnende kulde av steilt moralsk prinsipprytteri. Og sånn kunne en forledes til å tro at Brand også var, om ikke det var for den menneskelige varme Henrik Rafaelsen tilfører ham - etter som handlingen i stykket tilspisser seg.

I steinbruddet har Stein Winge klart å skape et rom som både er monumentalt og intimt på samme tid. I samspill nede på gulvet, eller høyt oppe i trappene i fjellsiden, får teksten utfolde seg. På beundringsverdig vis har man tatt vare på det bundne språket, ved at rim og rytme får leve sitt liv, samtidig som det aller meste virker som naturlig tale.

Henrik Rafaelsen har fått fantastiske kritikker for sin Peer Gynt-tolkning. Hans Brand står ikke tilbake for Peer. Han er, enkelt sagt, stor i denne rollen. Det har både med måten han fører seg på, og ikke minst med tekstbehandling og stemmebruk å gjøre. Han er tydelig og han taler med autoritet. Han lever denne fantastiske personen på scenen. En i høyeste grad verdig motspiller har han i Kjersti Elvik som Agnes. Hun gjør et sterkt inntrykk i øyeblikket da Agnes' innestengte og fortrengte sorg over det døde barnet nærmest bikker over i en slags galskap. Vi mer enn aner vanviddet, både i Brand og Agnes, og ikke minst i den outrerte vanviddscenen Ole Johan Skjelbred skaper i sin Einar-figur mot slutten av stykket. Er han en nesten litt for vanlig figur som forelsket, ung mann i begynnelsen, der han leker seg gjennom livet med en Agnes som er hans, så tar han oppmerksomheten fullt og helt som religiøs fanatiker med all slags nykker og rykninger i scenen mot slutten.

Det er ikke vanskelig å peke på rekken av andre gode skuespillerprestasjoner, ikke minst er de to veteranene Henrik Scheele og Frode Rasmussen opplevelsesverdige enten det nå dreier seg om prosten eller fogden. Og begge disse har fått lov å utfolde en smule humor som utgjør en fin kontrast til alvoret. Forstillingen bæres i det hele tatt av et godt ensemble. Noe mindre imponerende er «folkemengden», der uerfarne statister tenderer til det komiske et par ganger. Dessuten synes jeg kostymene til den samme folkemengden er litt sære i sin stiliserte folkloristikk eller hva det nå skal være.

«Brand» i Fjæreheia er annerledes og noe helt annet enn alt vi tidligere har sett på denne «hovedscenen» i landsdelen. Det er ikke bare en imponerende forestilling. Det er en talende forestilling, den gir en opplevelse til å ta med seg videre. Den er herved anbefalt på det varmeste.

(Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av generalprøven fredag kveld.)