Forfatter: Birger Emanuelsen
Sjanger: Roman
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Tittelen gav meg umiddelbart assosiasjonen «Blut und boden», dette slagordet fra nazitiden som også var et uttrykk for nazismens syke raseideologi. Omslaget gjør det ikke bedre: Mørk granskog, dyp dal, snødekte fjell, tungt, skyet, disig. Boka er krydret med glimt fra sagn og saga, folklore fra de indre bygder, rameslått på gorrlaus bass, ekstatisk dans, knust fele, bruderov og fordums drap. Er det duket for skikkelig, gammeldags bygderomantikk?
Heldigvis ikke. Ikke handler det om stolte, rene og ranke bønder av edel rase som skyr byen og teknologien. Snarere handler det om åndelig utarming og forkvaklet oppvekst i et isolert bygdesamfunn. Det handler om å være gutt og bli mann, om å savne en mor, om en far som skjuler og ikke finner språk, om hva som kan skje når løse tråder plutselig samles i en vond knute.
Før første blad vendes står dette: «…. over hele dalen og det livet Tallak hadde levd, lå himmelen, som et tak i en teine». Tallak er med andre ord fanget i sin lille verden. Tidlig får han en fornemmelse av «At alt kunne vært annerledes». Han vokser opp i en ikke navngitt dal sør for Finndalen, åpenbart nord i Aust-Agder. Faren, Sverre Nybuen, lever alene med sønnen og ganske isolert. Mor, gravid for andre gang, forsvant da Tallak var liten. Tallaks skolelærer blir hans redning, vakkert uttrykt slik: «… alt det hun hadde gjort for ham: gjenfødt ham i en rausere sjel».
Fortellingen slutter dramatisk, samtidig åpent, i vår egen samtid, markert ved en henvisning til Stemmerettsjubileet. Faren er død. Tallak eldes og sliter med helseplager. Som i debutboka hopper forfatteren frem og tilbake i kronologien, denne gang med stort hell. Langsomt blir vi kjent med Tallak, hans bakgrunn og relasjoner, hele tiden sett med Tallaks blikk. På reinsjakt skadeskyter han et dyr. I søket på dyret dagen etter får han med seg en hyttenabo. Dette jaktfellesskapet blir skjebnesvangert.
Forfatteren forteller godt i et stødig språk. Her er rik billedbruk, noen ganger i meste laget: «Høsten trakk sommeren innover ripa» og«Tallak (…) spratt opp som en gjelle», jfr. «teinen» i åpningen, dette er en hav-og-fisk billedbruk som kunne fungert i en kystroman, men ikke øverst i Tovdal. Så synes jeg forlaget kunne ha rettet «latet som» til «lot som», og «barnålssvingene» til «hårnålssvingene» og noe annet språklig rusk. En slags underlig konklusjon kommer bipersonen Henrik med til slutt: «Jeg bestemte meg for at jeg ville leve et godt liv. (…) Det er så jævla mye mer verdt enn en lykkelig barndom». Tro det?